På 1950-tallet møttes Sunnmøres katolikker på et gammelt loft. Der satt de samlet, noen få familier og en prest for å holde katolsk messe. Da Vår Frue katolske menighet ble innviet i 1959 hadde den 40 medlemmer. Nå består kirken av 3500 mennesker fra 66 forskjellige nasjoner. En vanlig søndag er rundt 500 mennesker innom kirken i Ålesund.
Under en bro ved Nørvasund ligger den lille, hvite kirken. Vår Frue kirke kan ikke ses fra veien, der den ligger skjult bak busker, trær og store hus. Skiltingen er dårlig til den eneste katolske kirken på Sunnmøre.
Familien Ludzik fra Polen hadde aldri flyttet til Ålesund om det ikke hadde vært en kirke i nærheten. Pater Ole Martin Stamnestrø måtte ta farvel med sin kjæreste for å følge prestekallet. Ester Humblen og Kolbjørn Hellevik tok et oppgjør med Den norske kirke, brøt ut av det kjente og ble katolikker. Nerissa Morales Solvang var vant til åpen kirkedør på Filippinene og savner nå et sted å finne roen.
Dette er deres historie.
Forskningsprosjektet Ora et Labora
Forskningsprosjektet Ora et labora (på norsk: “be og arbeid”) er et samarbeid mellom Møreforskning og Høgskulen i Volda. De ser på hvordan den katolske kirken bidrar til integrering av østeuropeiske arbeidsinnvandrere.
Ifølge professor Anders Aschim har den katolske kirken en viktig funksjon som brobygger ved at kirken utgjør et flerkulturelt fellesskap. Forskingsprosjektet finner at polakkene sin frivillige innsats fører dem nærmere de andre i menigheten.
Noe av forskningen tyder også på at kirken kan ha en viktig funksjon som brobygger mellom arbeidsinnvandrere og resten av samfunnet. Gjennom den katolske kirken finner en del polske arbeidsinnvandrere hjelp i møte med et innviklet byråkrati og de blir tilbudt språkoppæring.
Likevel er det mye som tyder på at det norske samfunnet, og da spesielt offentlige etater, ikke har oppfattet hvor viktig den katolske kirken kan være for integrering.
Noen få meter fra kirken ligger presteboligen. Her bor pater Ole Martin Stamnestrø. Han er én av to katolske prester på Sunnmøre og har jobbet i Ålesund i tre år.
Det lukter bøker og røkelse i den vesle stuen. På veggen bak et stort piano henger malerier av paver og natur. Religiøse bøker ligger spredt og et orientalsk teppe dekker gulvet. Sherlock Holmes ligger øverst i dvd-bunken side om side med religiøse filmer. 36-åringen fra Ås har på seg en fotsid svart prestekjole med små knapper som går fra halsen og ned til beina.
Han begynte på teologistudier i England for å bli luthersk prest, men det var først mot slutten av studiene at han forstod at han hadde en katolsk tro. Etter flere år med tanker og bønn innså han at dette var et samvittighetsspørsmål. Da handlet det først og fremst om mot.
–Det føltes som om Gud dro meg mot det katolske. Denne dragningen ble sterkere da jeg tvilte mest. Det kom til et punkt der jeg ikke lenger var i tvil om Guds vilje.
Å bli katolsk prest innebar å måtte gi slipp på sin daværende kjæreste. Han måtte gi opp muligheten til å kunne stifte familie. Det tok noen år før han var han var klar for å ta dette valget.
For å bli katolsk prest må man avlegge løfter om lydighet og kyskhet. Kyskhet innebærer at prestene må leve i sølibat. Bakgrunnen for dette er at de skal være helt og fullt viet til Gud og kirken.
Pater Stamnestrø legger ikke skjul på at han måtte gi avkall på mye. Lydighet har både en praktisk og en åndelig side. Den praktiske delen innebærer blant annet at biskopen har makt til å bestemme hvor i landet prestene skal bo. Stamnestrø kan bli flyttet på når som helst.
Den åndelige siden er at alle kristne skal prøve å etterligne Jesus så godt de kan. Dette gjelder for alle katolikker, men prestene har et større ansvar.
– Før jeg konverterte så jeg på disse løftene som et offer. I dag ser jeg at de har gjort meg lykkelig. Da valget var tatt ble jeg mer avslappet enn jeg var før, men det innebar veldig dramatiske endringer i mitt liv. Nå er det ikke noe jeg tenker på eller angrer på.
En stor, grå hankatt hopper opp på fanget hans. Han stryker den bak øret og ler beskjedent når han forteller at katten, Oskar den andre, er oppkalt etter en karakter i Stompa.
– Nei altså, hvor var vi? Ja, stemmer, valget om å bli prest. Det er jo i og for seg et svært motkulturelt valg. Det er vanskelig å være katolsk prest i en tid der personlig frihet blir sett på som en selvfølge.
Han sier at tanken om å underkaste seg en autoritet ikke passer inn i dette bildet.
Å være katolsk prest er mer enn et yrke. Både fasttelefon og mobil summer i bakgrunnen under intervjuet. Han opererer ikke med fridager, og må alltid være klar til samtaler og til å stille opp når det trengs. Han skal fungere som en far i menigheten.
– Jeg føler at jeg har et ansvar for alle i menigheten. Jeg har et ansvar for det mennesket jeg snakker med idet jeg snakker med det, et ansvar for de som går jevnlig i messe og et ansvar for de katolikkene som ikke praktiserer så ofte.
Som den eneste kirken på Sunnmøre er dekningsområdet stort. En vanlig helg holder han messe for katolikkene i blant annet Volda, Ulsteinvik og Sykkylven.
Som ”far” for 66 nasjonaliteter kan presteyrket by på utfordringer. Til tider kan både språklige og kulturelle forskjeller utfordre tålmodigheten hans. Heldigvis deler han ansvaret sammen med pater Waldemar Jachymczak fra Polen.
– I hverdagen hører jeg mer polsk enn sunnmørsk rundt meg. Det er veldig flott å være prest i en menighet hvor hele verdenskirken er til stede, smiler han.
Hør Ole Martin Stamnestrø lese et bibelvers som betyr mye for han:
Den universelle kirken
– Vi har et fellesspråk. Et hjertespråk. Nasjonaliteter er ikke så viktig når vi deler samme tro.
Slik forklarer pater Ole Martin Stamnestrø hvordan mennesker fra hele verden finner sammen på tross av kulturelle forskjeller.
Katolsk betyr allmenn eller universell. Deler av læren er uforanderlig, den er lik til alle tider. Og ritualene under messen er de samme overalt i verden. Dette gjør at den katolske kirken er enhetlig til tross for kulturelle forskjeller.
Hver søndag reiser de to prestene, pater Ole Martin Stamnestrø og pater Waldemar Jachymczak til steder som Sykkylven, Ulsteinvik, Gursken eller Volda for å holde messe. Noen steder blir det holdt polsk messe. Andre steder er det andre grupper som er større, som for eksempel i Volda der flertallet av katolikkene er filippinere. Nerissa Morales Solvang er blant disse. Hun flyttet fra Filippinene til Volda for 27 år siden.
I Volda blir det holdt messe én gang i måneden. Da samles mellom 15 og 20 katolikker, i hovedsak filippinere. I mangel på katolsk kirke på Søre Sunnmøre, møtes de i sykehuskapellet.
− Vi prøver å tenne lys. Slike ting. Men det føles likevel ikke som en ordentlig katolsk messe uten kirken. Det er et savn. Jeg savner en prest som snakker mitt eget språk, å kunne kjenne meg igjen når presten snakker. Det har hendt at det har kommet en filippinsk prest å holdt messe, men dagligkost er det ikke.
I mangel på kirke praktiserer hun religionen mye hjemme. På nattbordet ligger to figurer som hun bruker når hun ber. De ukene det ikke er messe, går hun i den lutherske kirken.
Filippinerne er den sjette største innvandrergruppen i Norge. Mange kommer hit som au-pair.I tillegg er det mange menn som gifter seg med filippinske kvinner. På Filippinene tilhører 83 prosent av befolkningen den katolske kirke.
Nerissa forteller om hjemlandet der kirkedøren alltid er åpen for de som vil inn og tenne et lys, be en bønn eller meditere.
− Selv om det er mye kriminalitet på Filippinene, er det aldri noen som stjeler eller gjør herverk i kirken. I Norge vet jeg ikke om man kunne hatt kirkedøren åpen.
Hun forteller at hun savner stillheten som kirken på Filippinene ga henne. Der kunne hun gå i kirken utenom messetidene for å meditere.
Synet på religion er annerledes i hjemlandet. Hun forteller om familiene som står opp grytidlig for å gå i kirken.
−Det er noe vi gleder oss skikkelig til. I Volda er folk mer på fjellet enn i kirken. Her er det mange som ikke er religiøse, som ikke tror på Gud.
Det lutherske og det katolske har tradisjonelt stått i kontrast til hverandre. Martin Luther kalte paven for Antikrist, altså djevelen. Ifølge Tarald Rasmussen, professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo, har den lutherske kristendommen i Norge tradisjonelt vært anti-katolsk.
Rasmussen erfarer at mange lutheranere fortsatt holder fast på kritikken av pavedømmet som en ukristelig institusjon.
Den protestantiske reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1536. Den lutherske trosretningen oppsto som en reaksjon mot katolisismen. Katolisismen hadde da vært statsreligion i 500 år, men ble nå forbudt nærmest over natten. Først i 1845 ble katolisisme igjen lovlig.
Sunnmøre har historisk sett hatt sterk innflytelse av pietisme. Pietismen var en kristen vekkelsesbevegelse fra 1700-tallet av. Et viktig kjennetegn ved denne bevegelsen var vektleggingen av personlig fromhet. Man anså kristendommen for å være en personlig sak. Dermed skilte pietismen seg fra den kollektive og institusjonelle tankegangen som man blant annet finner i katolisismen.
Ifølge Anders Aschim, professor ved Institutt for religion, livssyn og kyrkjefag ved Høgskulen i Volda, har mange bedehuskristne tidligere vært skeptiske til katolisismen.
− I dag ser vi at holdningene langt på vei endrer seg. Det virker som mange i bedehusmiljøene har innsett at katolikkene i likhet med de selv er sterkt troende kristne.
Han tror at det for mange nordmenn er uvant å møte såpass synlig religiøsitet.
− Katolikkene markerer for eksempel Kristie legemsfest gjennom prosesjon i gatene. Det at religion blir mer synlig, kan gjøre oss mer åpne om religion, sier Aschim.
Rasmussen mener nordmenns religiøsitet har blitt påvirket av katolisismen.
Det visuelle har i utgangspunktet hatt en liten rolle i protestantismen fordi tekstene har dominert. I katolisismen derimot har det vært viktig med flere religiøse uttrykksformer, forklarer Rasmussen. Nå erfarer han at norsk kultur har blitt mer visuell enn tidligere.
– Turister som reiser til katolske land og som opplever hellige steder er viktig for fornyelsen av protestantismen. Jeg tror det er viktigere enn det innvandrerne tar med seg fra sin religiøse kultur, sier Rasmussen.
Professoren understreker at det er stor forskjell på Nordeuropeisk katolisisme og den som finnes i land som Spania, Frankrike, Italia og Polen.
Ifølge professoren tyder dette på at katolisismen i Norge er preget av protestantismen.
− Katolisisme i Norge har et protestantisk, kritisk preg. Norske katolikker er blant annet ofte skeptiske til avlat
Læren om avlat går ut på at mennesker må sone for syndige handlinger. En forutsetning for avlat er botens sakrament som består av at man bekjenner sine synder og at presten i Guds sted kan tilgi syndene. Deretter kan man bli pålagt botsøvelser. Gjennom avlat kan man imidlertid få forkortet disse straffene.
til tross for at avlaten fortsatt er en del av katolsk lære, forteller Rasmussen.
De to retningene har forskjellige måter å forholde seg til det moderne. Den katolske kirken har forsøkt å beskytte kristendommen fra mange uttrykk for modernitet, som for eksempel kvinnelige prester eller å åpne opp for samboerskap. Den protestantiske retningen har i større grad tatt del i det moderne samfunnet.
Rasmussen understreker at de endringene som har skjedd, har vært styrt av paven og konsilene. Konsilene er en form for kirkemøte hvor beslutninger blir tatt på vegne av den katolske kirke. Et eksempel er Vatikan 2- konsilet hvor det ble bestemt at messene kan holdes på andre språk enn latinsk.