Den lille kirken med den store menigheten

På 1950-tallet møttes Sunnmøres katolikker på et gammelt loft. Der satt de samlet, noen få familier og en prest for å holde katolsk messe. Da Vår Frue katolske menighet ble innviet i 1959 hadde den 40 medlemmer. Nå består kirken av 3500 mennesker fra 66 forskjellige nasjoner. En vanlig søndag er rundt 500 mennesker innom kirken i Ålesund.

Under en bro ved Nørvasund ligger den lille, hvite kirken. Vår Frue kirke kan ikke ses fra veien, der den ligger skjult bak busker, trær og store hus. Skiltingen er dårlig til den eneste katolske kirken på Sunnmøre.

Familien Ludzik fra Polen hadde aldri flyttet til Ålesund om det ikke hadde vært en kirke i nærheten. Pater Ole Martin Stamnestrø måtte ta farvel med sin kjæreste for å følge prestekallet. Ester Humblen og Kolbjørn Hellevik tok et oppgjør med Den norske kirke, brøt ut av det kjente og ble katolikker. Nerissa Morales Solvang var vant til åpen kirkedør på Filippinene og savner nå et sted å finne roen.

Dette er deres historie.

Polakkene

Pater Waldemar Jachymczak fra Polen leder de polske messene. Foto: Olivia Knudsen

Det er søndag formiddag og polsk messe i Ålesund. Piotr Ludzik (16) har på seg en hvit kappe og holder et kar med røkelse. Sammen med de andre ministrantene, prestens hjelpere, går han frem mot alteret. På tredje rad sitter mor, far og vesle Ela (4). På galleriet står søsteren Kasia (19) og gjør seg klar til å synge.

Nær orgelet er det trangt om plassen. Benkeradene er fulle. Fem bredskuldrede polakker står i gangen, nesten helt ute på trappen. En kvinne i rullestol sitter i midtgangen, like bak henne står det en barnevogn. Vi kan høre lav mumling, mennesker som hilser med rolig stemme og lyden av et barn som gråter. Kirken er full denne søndagen. Hver søndag holdes det tre til fire messer i Vår Frue kirke. To av dem er på polsk.

Fra 639 medlemmer i 2004 til 3500 i 2015: Medlemstallet i Ålesunds katolske kirke har vokst mye de siste ti årene. Hovedsakelig kommer veksten av den økende innvandringen fra Øst-Europa. Da Polen ble rammet av finanskrisen i 2008, førte det til at mange polakker valgte å flytte til Norge. De polske arbeiderne som tidligere hadde pendlet, valgte å slå seg til ro og familiene flyttet etter.

FAKTA: Les mer om medlemsjuks, klikk her  
I februar i år ble Oslo katolske bispedømme siktet for å ha tuklet med medlemstallene over flere år. Den katolske kirken har registrert medlemmer fra katolske land uten å spørre om de faktisk var katolikker. Politiet mener at rundt 65 000 medlemmer har vært registrert uten å ha meldt seg inn selv. Biskop Bernt Eidsvig ble siktet for grovt bedrageri av 50 millioner kroner. Bedrageriet skal ha skjedd fra 2010 til høsten 2014. Medlemsjukset gjør det vanskelig å vite hvor mange medlemmer kirken i Ålesund har hatt de siste årene. Pål Nes ved Den katolske kirke i Ålesund oppgir at de har 3500 medlemmer etter nøye gjennomgang av medlemsregistrene.

Stanislaw Ludzik flyttet fra Krakow i Polen til Brattvåg for tre år siden. Han hadde jobbet som kokk i over 30 år da han mistet jobben. Redningen var en ny kokkejobb på et hotell i Ålesund.

– Det var vanskelig å reise fra familien. Vi snakket sammen hver dag på Skype, men savnet ble etterhvert for stort

Stanislaw Ludzik

Året etter flyttet resten av familien til Ålesund.

Familien smiler vennlig. Agata, mor i familien, leter etter ordene, tenker seg om, men tyr til slutt til polsk. Kasia nikker mens moren snakker.

− Hun forteller at det var vanskelig å flytte hit. Og så sier hun at hadde det ikke vært for kirken i Ålesund, så hadde vi aldri reist hit.

Moren smiler mens Kasia snakker med nesten fullkommen Ålesund-dialekt. Agata ser på Kasia og sier en setning på polsk.

− Hun sier at polakkene som kommer hit trenger kirken, sier Kasia. Resten av familien nikker.

Overgangen fra millionbyen Krakow til lille Ålesund var stor. Som nyinnflyttede i landet ble det viktig å være en del av et katolsk fellesskap. Datteren Kasia forteller at noe av det vanskeligste med å flytte til Norge var språket.

− I kirken var ikke dette et problem. Her gjør det ikke noe at man snakker forskjellige språk for vi har alle samme Gud

Kasia Ludzik

I hverdagen derimot, var språket en utfordring. De to ungdommene forteller at det i begynnelsen var lettere å forholde seg til de andre polske på skolen. For Piotr innebar dette at han lenge holdt seg mest til de polske elevene.

En gjeng kvinner og menn står midt på gulvet og snakker engasjert på polsk. De snakker høyt. En mann prøver å få oppmerksomheten til alle i rommet. Piotr snur seg mot mannen og sier noe på polsk.

− De fordeler arbeidsoppgaver, forteller Piotr og smiler.

Vaske kirken, be for presten, eller forberede middager for hele menigheten. Polakkene legger ned mye tid i frivillig arbeid. Piotr hjelper presten under messene gjennom viktige symbolske handlinger, som å holde lys og røkelse. Kasia er leder for ungdomsklubben. Dessuten synger hun i kirken, noe hun har gjort siden hun var åtte.

Hør Kasia synge i kirken:

Kaffe og kaker blir servert og samtaler på polsk fyller rommet. Kirkekaffien hver søndag er viktig for fellesskapet, forteller familien.

− På mange måter har vi et sterkere fellesskap i menigheten her, enn vi hadde hjemme i Polen. Kirkekaffi var ikke vanlig der, så vi hadde ingen faste møtepunkt. Og når 90 prosent av befolkningen er katolske, får man ikke det samme forholdet til dem. Det blir for mange å forholde seg til, sier Kasia.

Moren forteller at menigheten er blitt som en familie for dem.

­– Vi kan ikke tenke oss å dra tilbake

Stanislaw Ludzik

Begge prestene i kirken, pater Ole Martin Stamnestrø og pater Waldemar Jachymczak, må hjelpe til når kirken er full. Foto: Olivia Knudsen

Forskningsprosjektet Ora et Labora

Forskningsprosjektet Ora et labora (på norsk: “be og arbeid”) er et samarbeid mellom Møreforskning og Høgskulen i Volda. De ser på hvordan den katolske kirken bidrar til integrering av østeuropeiske arbeidsinnvandrere.

Ifølge professor Anders Aschim har den katolske kirken en viktig funksjon som brobygger ved at kirken utgjør et flerkulturelt fellesskap. Forskingsprosjektet finner at polakkene sin frivillige innsats fører dem nærmere de andre i menigheten.

Noe av forskningen tyder også på at kirken kan ha en viktig funksjon som brobygger mellom arbeidsinnvandrere og resten av samfunnet. Gjennom den katolske kirken finner en del polske arbeidsinnvandrere hjelp i møte med et innviklet byråkrati og de blir tilbudt språkoppæring.

Likevel er det mye som tyder på at det norske samfunnet, og da spesielt offentlige etater, ikke har oppfattet hvor viktig den katolske kirken kan være for integrering.

Kirkens far

Foto: Olivia Knudsen

Noen få meter fra kirken ligger presteboligen. Her bor pater Ole Martin Stamnestrø. Han er én av to katolske prester på Sunnmøre og har jobbet i Ålesund i tre år.

Det lukter bøker og røkelse i den vesle stuen. På veggen bak et stort piano henger malerier av paver og natur. Religiøse bøker ligger spredt og et orientalsk teppe dekker gulvet. Sherlock Holmes ligger øverst i dvd-bunken side om side med religiøse filmer. 36-åringen fra Ås har på seg en fotsid svart prestekjole med små knapper som går fra halsen og ned til beina.

− Jeg var tenåring da jeg begynte å snuse på den katolske troen. Da startet jeg på katolsk skole og fikk katolske venner. Foreldrene mine var begge lutheranere, så katolisismen var forholdsvis ukjent for meg på den tid

Pater Ole Martin Stamnestrø

Han begynte på teologistudier i England for å bli luthersk prest, men det var først mot slutten av studiene at han forstod at han hadde en katolsk tro. Etter flere år med tanker og bønn innså han at dette var et samvittighetsspørsmål. Da handlet det først og fremst om mot.

–Det føltes som om Gud dro meg mot det katolske. Denne dragningen ble sterkere da jeg tvilte mest. Det kom til et punkt der jeg ikke lenger var i tvil om Guds vilje.

Å bli katolsk prest innebar å måtte gi slipp på sin daværende kjæreste. Han måtte gi opp muligheten til å kunne stifte familie. Det tok noen år før han var han var klar for å ta dette valget.

– Det var et tøft valg. Vi så for oss en fremtid sammen, vi ville gifte oss. Jeg var overbevist om at jeg hadde et prestekall og jeg visste at den dagen jeg ble katolikk så ville det bety at jeg ikke kunne gifte meg

Pater Ole Martin Stamnestrø

For å bli katolsk prest må man avlegge løfter om lydighet og kyskhet. Kyskhet innebærer at prestene må leve i sølibat. Bakgrunnen for dette er at de skal være helt og fullt viet til Gud og kirken.

Pater Stamnestrø legger ikke skjul på at han måtte gi avkall på mye. Lydighet har både en praktisk og en åndelig side. Den praktiske delen innebærer blant annet at biskopen har makt til å bestemme hvor i landet prestene skal bo. Stamnestrø kan bli flyttet på når som helst.

Den åndelige siden er at alle kristne skal prøve å etterligne Jesus så godt de kan. Dette gjelder for alle katolikker, men prestene har et større ansvar.

– Før jeg konverterte så jeg på disse løftene som et offer. I dag ser jeg at de har gjort meg lykkelig. Da valget var tatt ble jeg mer avslappet enn jeg var før, men det innebar veldig dramatiske endringer i mitt liv. Nå er det ikke noe jeg tenker på eller angrer på.

En stor, grå hankatt hopper opp på fanget hans. Han stryker den bak øret og ler beskjedent når han forteller at katten, Oskar den andre, er oppkalt etter en karakter i Stompa.

– Nei altså, hvor var vi? Ja, stemmer, valget om å bli prest. Det er jo i og for seg et svært motkulturelt valg. Det er vanskelig å være katolsk prest i en tid der personlig frihet blir sett på som en selvfølge.

Han sier at tanken om å underkaste seg en autoritet ikke passer inn i dette bildet.

– Vi er ikke vant til å adlyde så mye lenger. Den vestlige kulturen sier at vi alle skal være vår egen lykkes smed. Vi vil bestemme hvor vi vil bo, hva vi vil bli og så videre

Pater Ole Martin Stamnestrø

Å være katolsk prest er mer enn et yrke. Både fasttelefon og mobil summer i bakgrunnen under intervjuet. Han opererer ikke med fridager, og må alltid være klar til samtaler og til å stille opp når det trengs. Han skal fungere som en far i menigheten.

– Jeg føler at jeg har et ansvar for alle i menigheten. Jeg har et ansvar for det mennesket jeg snakker med idet jeg snakker med det, et ansvar for de som går jevnlig i messe og et ansvar for de katolikkene som ikke praktiserer så ofte.

Som den eneste kirken på Sunnmøre er dekningsområdet stort. En vanlig helg holder han messe for katolikkene i blant annet Volda, Ulsteinvik og Sykkylven.

Som ”far” for 66 nasjonaliteter kan presteyrket by på utfordringer. Til tider kan både språklige og kulturelle forskjeller utfordre tålmodigheten hans. Heldigvis deler han ansvaret sammen med pater Waldemar Jachymczak fra Polen.

– I hverdagen hører jeg mer polsk enn sunnmørsk rundt meg. Det er veldig flott å være prest i en menighet hvor hele verdenskirken er til stede, smiler han.
Hør Ole Martin Stamnestrø lese et bibelvers som betyr mye for han:

Konvertittene

Foto: Olivia Knudsen

Det er tirsdag ettermiddag og tid for den daglige messen. Kolbjørn Hellevik og Ester Humblen er blant de elleve som har møtt opp. Kolbjørn og Ester er to av til sammen 16 konvertitter (ORDFORKLARING: å konvertere betyr å bytte fra et trossamfunn til et annet) i menigheten. De kommer til kirken hver dag. Rommet som på søndager er fylt av over hundre mennesker har i dag tomme benkerader.

Bunker med røde salmebøker, “Lov Herren”, ligger i hyllene. Kirkegjengerne forsyner seg med hver sin før de går inn i varmen. Lyden av skritt er det eneste som kan høres, ellers er det helt stille.

Ministrantene forbereder seg til nattverd. Det ringes i bjellen. Røkelse siver mot alteret og presten holder et gullbelagt krus opp mot taket. Dette er det helligste øyeblikket under messen, katolikkene tror at Jesus er tilstede. De elleve menneskene stiller seg i kø. En etter en kneler de foran presten før de mottar Jesu legeme.

Etter messen møtes de i rommet som vanligvis brukes til kirkekaffe. Kolbjørn lener seg mot veggen med armene i kors. Over han henger bilder av paver. Kolbjørn har vært katolikk i ni år, Ester i halvannet.

– Vi er to sjeldne planter, sier Kolbjørn og kikker bort på Ester.

Ester sitter rak i ryggen og plasserer hendene i fanget. Hun forteller at før hun konverterte føltes det ut som om hun hadde på seg en tung ryggsekk. Hun levde med en indre konflikt. Kirkens syn på samboerskap, kvinnelige prester og homofili endret seg; lenger og lenger fra hennes syn.

– Det er mange, særlig unge, som tror at spørsmålet om kvinnelige prester er en kvinnesak. Det er det ikke. Gud sendte sin sønn for å frelse verden, ikke sin datter, sier hun.

Ifølge katolsk lære er prester og biskoper etterfølgere av Jesus og utvalgte av Gud. Derfor mener katolikker at prester må være menn.

– Jeg følte jeg hadde to valg: Enten måtte jeg forholde meg til liberaliseringen og si at det ikke var mitt ansvar, eller så måtte jeg forlate Den norske kirken

Ester Humblen

Ester valgte det siste. Hun tok en omvei via Den nordisk-katolske kirke før hun bestemte seg for å bli katolikk.

FAKTA: Les mer om den nordisk-katolske kirken, klikk her 
Den nordisk-katolske kirke ble opprettet i 1999 som en reaksjon på forandringene som skjedde i Den norske kirke på slutten av 1900-tallet. Grunnleggerne reagerte på den politiske styringen av kirken. Den nordisk-katolske kirke er en luthersk kirke, men den nærmer seg Den romersk-katolske kirke i flere spørsmål. Begge kirkene er katolske. Katolsk vil si “det som blir trodd overalt, og er blitt trodd av alle til alle tider”.

Ester nikker samtykkende idet Kolbjørn forteller at han ble lei av at statsråder den gang hadde makt til å overstyre biskopene, og at biskoper og prester kunne bli refset i full offentlighet. Kolbjørn hadde i mange år sittet i kirkens menighetsråd, og deltatt i demokratiske prosesser. Nå fikk han nok.

– Jeg er glad i demokratiet. Selv har jeg vært medlem i all verdens av styrer, som kommunestyre og skolestyre. Men demokratiet har ikke noen plass i kirken. Læren skal bygge på Bibelen og tradisjonen og ikke meningene til de i menighetsrådet, sier Kolbjørn.

Mens den protestantiske retningen er demokratisk styrt, er den katolske kirke bispestyrt.

Les mer om den Romersk-katolske kirke, klikk her 
Den romersk-katolske kirke er organisert som et overnasjonalt kirkesamfunn under paven i Vatikanet. Biskopen er pavens lokale utsending og har ansvar for å lede bispedømmet, og for å utpeke prestene. Prestenes oppgave er å fungere som bindeledd mellom menigheten og Gud. Denne hierarkiske modellen stammer fra hvordan Jesus utpekte Peter som den første biskopen.

– Kirkens tro er min tro. Min tro er ikke kirkens tro

Kolbjørn Hellevik

Kollbjørn og Ester ble lei av at kirken endret seg fra år til år.

– I dag må du ha bruksanvisning for å kunne gå i den lutherske kirken, sier Ester ironisk.

Å konvertere er en lang prosess. Det er vanlig å gå på et såkalt konvertittkurs som varer i opptil et år. Både Ester og Kolbjørn hadde tenkt lenge før de valgte å bli katolikker. Kolbjørn hadde aldri vært i Vår Frue kirke før han tok valget, og han kjente ingen katolikker i området. Likevel følte han seg velkommen.

– Det føltes som å endelig komme hjem, sier Kolbjørn og smiler.

For Ester var ikke overgangen like brå. Hun hadde gått jevnlig på katolske messer før hun tok det endelige valget.

– Det var som å ta av seg en tung ryggsekk, sier hun.

Ingen av dem har noen gang sett seg tilbake.

Slik ser det katolske kirkerommet ut. Klikk på bildet under for å utforske de ulike delene av rommet.

Den universelle kirken

– Vi har et fellesspråk. Et hjertespråk. Nasjonaliteter er ikke så viktig når vi deler samme tro.

Slik forklarer pater Ole Martin Stamnestrø hvordan mennesker fra hele verden finner sammen på tross av kulturelle forskjeller.

Katolsk betyr allmenn eller universell. Deler av læren er uforanderlig, den er lik til alle tider. Og ritualene under messen er de samme overalt i verden. Dette gjør at den katolske kirken er enhetlig til tross for kulturelle forskjeller.

Filippinerne

Foto: Olivia Knudsen

Hver søndag reiser de to prestene, pater Ole Martin Stamnestrø og pater Waldemar Jachymczak til steder som Sykkylven, Ulsteinvik, Gursken eller Volda for å holde messe. Noen steder blir det holdt polsk messe. Andre steder er det andre grupper som er større, som for eksempel i Volda der flertallet av katolikkene er filippinere. Nerissa Morales Solvang er blant disse. Hun flyttet fra Filippinene til Volda for 27 år siden.

I Volda blir det holdt messe én gang i måneden. Da samles mellom 15 og 20 katolikker, i hovedsak filippinere. I mangel på katolsk kirke på Søre Sunnmøre, møtes de i sykehuskapellet.

− Vi prøver å tenne lys. Slike ting. Men det føles likevel ikke som en ordentlig katolsk messe uten kirken. Det er et savn. Jeg savner en prest som snakker mitt eget språk, å kunne kjenne meg igjen når presten snakker. Det har hendt at det har kommet en filippinsk prest å holdt messe, men dagligkost er det ikke.

I mangel på kirke praktiserer hun religionen mye hjemme. På nattbordet ligger to figurer som hun bruker når hun ber. De ukene det ikke er messe, går hun i den lutherske kirken.

− Det er jo ikke så stor forskjell, kanskje er det litt mer bråkete i den lutherske kirke, men ellers er det mye det samme

Nerissa Morales Solvang

Filippinerne er den sjette største innvandrergruppen i Norge. Mange kommer hit som au-pair.I tillegg er det mange menn som gifter seg med filippinske kvinner. På Filippinene tilhører 83 prosent av befolkningen den katolske kirke.

Nerissa forteller om hjemlandet der kirkedøren alltid er åpen for de som vil inn og tenne et lys, be en bønn eller meditere.

− Selv om det er mye kriminalitet på Filippinene, er det aldri noen som stjeler eller gjør herverk i kirken. I Norge vet jeg ikke om man kunne hatt kirkedøren åpen.

Hun forteller at hun savner stillheten som kirken på Filippinene ga henne. Der kunne hun gå i kirken utenom messetidene for å meditere.

−Og så savner jeg å kunne sitte igjen etter messen og ikke måtte haste av gårde. Vi har et godt liv her i Norge, spesielt materialistisk. Men jeg trenger å renske meg selv, gå i kirken for å meditere litte grann

Nerissa Morales Solvang

Synet på religion er annerledes i hjemlandet. Hun forteller om familiene som står opp grytidlig for å gå i kirken.

−Det er noe vi gleder oss skikkelig til. I Volda er folk mer på fjellet enn i kirken. Her er det mange som ikke er religiøse, som ikke tror på Gud.

Katolikkene og samfunnet

Feiring av Kristi legemsfest i Ålesunds gater. Foto: Nils Harald Ånstad

Det lutherske og det katolske har tradisjonelt stått i kontrast til hverandre. Martin Luther kalte paven for Antikrist, altså djevelen. Ifølge Tarald Rasmussen, professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo, har den lutherske kristendommen i Norge tradisjonelt vært anti-katolsk.

− Lutheranere har ment at paven ledet kirken på avveie. De kritiserte katolisismen for troen på at det er paven som sitter med øverste autoritet når det gjelder å tolke Bibelen. Samtidig er det mange protestanter som blir lokket av den tryggheten som den katolske tradisjon gir

Tarald Rasmussen, professor i kirkehistorie

Rasmussen erfarer at mange lutheranere fortsatt holder fast på kritikken av pavedømmet som en ukristelig institusjon.

Den protestantiske reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1536. Den lutherske trosretningen oppsto som en reaksjon mot katolisismen. Katolisismen hadde da vært statsreligion i 500 år, men ble nå forbudt nærmest over natten. Først i 1845 ble katolisisme igjen lovlig.

Sunnmøre har historisk sett hatt sterk innflytelse av pietisme. Pietismen var en kristen vekkelsesbevegelse fra 1700-tallet av. Et viktig kjennetegn ved denne bevegelsen var vektleggingen av personlig fromhet. Man anså kristendommen for å være en personlig sak. Dermed skilte pietismen seg fra den kollektive og institusjonelle tankegangen som man blant annet finner i katolisismen.

Ifølge Anders Aschim, professor ved Institutt for religion, livssyn og kyrkjefag ved Høgskulen i Volda, har mange bedehuskristne tidligere vært skeptiske til katolisismen.

− I dag ser vi at holdningene langt på vei endrer seg. Det virker som mange i bedehusmiljøene har innsett at katolikkene i likhet med de selv er sterkt troende kristne.

Han tror at det for mange nordmenn er uvant å møte såpass synlig religiøsitet.

− Katolikkene markerer for eksempel Kristie legemsfest gjennom prosesjon i gatene. Det at religion blir mer synlig, kan gjøre oss mer åpne om religion, sier Aschim.

Rasmussen mener nordmenns religiøsitet har blitt påvirket av katolisismen.

– Mange protestanter har hatt et behov for å legge mer vekt på riter og seremonier enn det som har vært vanlig i Den norske kirke. Det er en tydelig tendens at religiøs kunst, ritualer og liturgi har blitt viktigere enn det har vært tidligere i statskirken

Tarald Rasmussen, professor i kirkefag

Det visuelle har i utgangspunktet hatt en liten rolle i protestantismen fordi tekstene har dominert. I katolisismen derimot har det vært viktig med flere religiøse uttrykksformer, forklarer Rasmussen. Nå erfarer han at norsk kultur har blitt mer visuell enn tidligere.

– Turister som reiser til katolske land og som opplever hellige steder er viktig for fornyelsen av protestantismen. Jeg tror det er viktigere enn det innvandrerne tar med seg fra sin religiøse kultur, sier Rasmussen.

Professoren understreker at det er stor forskjell på Nordeuropeisk katolisisme og den som finnes i land som Spania, Frankrike, Italia og Polen.

– Vi har en humanistisk, intellektuell katolisisme der mirakler og helbredelse spiller en mindre rolle enn i mange andre land. Nordmenn er mer skeptiske til slike religiøse erfaringer.

Tarald Rasmussen, professor i kirkefag

Ifølge professoren tyder dette på at katolisismen i Norge er preget av protestantismen.

− Katolisisme i Norge har et protestantisk, kritisk preg. Norske katolikker er blant annet ofte skeptiske til avlat Læren om avlat går ut på at mennesker må sone for syndige handlinger. En forutsetning for avlat er botens sakrament som består av at man bekjenner sine synder og at presten i Guds sted kan tilgi syndene. Deretter kan man bli pålagt botsøvelser. Gjennom avlat kan man imidlertid få forkortet disse straffene. til tross for at avlaten fortsatt er en del av katolsk lære, forteller Rasmussen.

De to retningene har forskjellige måter å forholde seg til det moderne. Den katolske kirken har forsøkt å beskytte kristendommen fra mange uttrykk for modernitet, som for eksempel kvinnelige prester eller å åpne opp for samboerskap. Den protestantiske retningen har i større grad tatt del i det moderne samfunnet.

Rasmussen understreker at de endringene som har skjedd, har vært styrt av paven og konsilene. Konsilene er en form for kirkemøte hvor beslutninger blir tatt på vegne av den katolske kirke. Et eksempel er Vatikan 2- konsilet hvor det ble bestemt at messene kan holdes på andre språk enn latinsk.

– Det er en illusjon å tro at katolisismen ikke har endret seg. Det er ikke sånn lenger at katolikker er imot demokrati. Den katolske kirke har også tilpasset seg den moderne tiden

Tarlad Rasmussen, professor i kirkefag

Tekst: Birgitte Flote, Helene Wille Lund og Olivia Knudsen. Video: Helene Wille Lund.
Foto: Olivia Knudsen og Nils Harald Ånstad.
Denne saken er produsert som et samarbeid mellom studentavisa Nærnett på Høgskulen i Volda og Sunnmørsposten.
Ansvarlig redaktør, Sunnmørposten: Hanna Relling Berg.

Sunnmørsposten arbeider etter Vær Varsom-plakaten sine regler for god presseskikk. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet © Sunnmørsposten 2015 / Nærnett 2015 .