Sunnmøres fiskerielite

Bjarne Hermann Julius Haagensen ble født 11. januar 1932 i Ålesund. Faren jobbet i skipshandel. Etter realskole, Ålesund yrkesskole og Ulvestad handelsskole i Ålesund reiste Haagensen ut for å lære språk. Først til England, så til Spania og Portugal. Mellom utenlandsreisene hadde han ulike strøjobber i Ålesund. I 1956 ble han ansatt i Jens Grytten AS — den gang et stort og velrennomert klippfiskfirma. Her skrev han skipningsdokumenter og solgte fisk. I 1960 ble Bjarne Haagensen tilbudt stillingen som daglig leder i Brødr. Jangaard AS, et rent eksportselskap. Siden har han aldri sett seg tilbake. Alt på slutten av 1960-tallet var Jangaard Norges største produsent av klippfisk. Haagensen er en gründer med stor G, og har i snart 50 år vært en dominerende aktør innen produksjon og eksport av saltfisk og klippfisk. Mens sterke krefter i fiskerinæringen gjorde alt for å fremme utviklingen av filetindustrien, sto Bjarne Haagensen øverst på barrikadene for å forsvare den konvensjonelle produksjonen. Det meste av hans fiskeriaktiviteter har skjedd i regi av selskapet Jangaard Export AS, med en rekke produksjonsanlegg langs kysten. Saltfisken og klippfisken har alltid vært ryggraden i Jangaard-konsernet. Men selskapet har også drevet ferskfiskomsetning, frysing av sild og makrell, produksjon av røkelaks og endog fabrikkskipsdrift. Bjarne Haagensen var den første som importerte torsk fra Alaska, han har solgt møbler til russerne, investert i bank, blårev, shipping, eiendommer, olje og malerier, bygget tennisbane og hoteller og solgt skip. Bjarne Haagensen er en av etterkrigstidens mest markante lederskikkelser i fiskerinæ- ringen. Han snakker ikke med små bokstaver og har aldri vært redd for å si sin mening. Han er både sta og egenrådig, og kjent som en tøff forretningsmann. Alt i 1967 kom han inn i styret i Unidos, og fra 1971 til 1986 var han styreleder og klippfisknæringens ubestridte frontfigur. Han var også styreleder i De Norske Klippfiskeksportørers Landsforening. Tidlig på 1970-tallet var han mannen bak Saltfiskkjøpernes Forening, opprettet som en motvekt mot etableringen av Fiskeprodusentenes Fellessalg. Takket være denne foreningen ble det skapt en balanse i forholdet mellom tilvirker og eksportør, som gjorde det mulig også for eksportørene å leve med Tilvirkerloven. Fra 1991 til 2002 var han medlem av FNL’s bransjeutvalg for konvensjonelle produkter. Fra 1994 til 2000 var han styremedlem i FNL og fra 1994 til 2002 styremedlem i Eksportutvalget for fisk. I 2005 ble Bjarne Haagensen slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I dag er han styreformann i Aalesund Enterprises Ltd. AS, morselskapet til de aktivitetene konsernet er involvert i.

Johannes Overå er en av de sterkeste, mest dominerende og myteomspunnede organisasjonsbyråkrater gjennom tidene. Han var adm. direktør i Norges Råfisklag i 25 år og i perioder kanskje Norges mektigste fiskerimann. «Hvis Johannes Overå har vært med på alt det han har fortalt om fra sitt liv, må han være minst 400 år», sa Rasmus Ervik en gang. Johannes Simon Overå ble født i Hareid på Sunnmøre 17. juli 1899. Faren var fiskeskipper. Alt i 1917 tok Overå kystskippereksamen, fire år sener styrmannseksamen og i 1925 skipsførereksamen. Fra 1921 til 1932 arbeidet han som fisker, styrmann og skips- fører. En periode var han også kaptein på havforskningsfartøyet «Johan Hjort», før han gikk på land og ble avdelingssjef for Fiskeridirektoratets krisehjelpskontor i Bergen. I 1938 var Overå nettopp tilsatt som fiskeriinspektør for Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene da han ble «headhuntet» til stillingen som den første adm. direktøren i Norges Råfisklag. Den hadde han i 25 år, frem til slutten av 1963. Mye av den samme begrunnelsen for å kåre Knut Hoem til den nest mest innflytelsesrike personen i norsk sjømatnæring siden krigen, kan brukes om Johs. Overå. Norges Råfisklag utviklet seg raskt til å bli en maktfaktor i fiskerinæringen, og Johs. Overå var en karismatisk leder som ikke nølte med å bruke den innflytelsen Råfisklaget ga han. «Overå var en sterk byrå- krat, med ryggrad, viljestyrke og en unik evne til å stå i strid», skriver Gunnar Grytås i boken «Motmakt og samfunnsbygger — Med torsken og Råfisklaget gjennom 75 år». Grytås legger til at Overå også kunne oppfattes som selvsikker, kantete og arrogant. Likevel var det aldri tvil om hvem han sloss for; fiskerne. Redaktør Thorvald Tande sr. karakteriserte Overå slik: «Overå ble av mange betraktet som en beinhard organisasjonsleder og forhandler. Det skapte tilhengere og det skapte fiender. Men min oppfatning av Johannes Overå er at det var næringens beste som lå ham nærmest på hjertet. Han søkte til en hver tid å løse problemene på den måten han mente gagnet den totale næringen best.» Overå ledet Råfisklaget ut av 1930-tallets kriser, gjennom krigen og de første gjenreisningsårene og i en meget avgjørende periode på 1950-tallet med sterk grad av industrialisering — ikke bare av norsk næringsliv, men også av fiskeriene. Etter krigen hadde han en rekke sentrale verv innen fiskerinæringen i Nord Norge, blant annet i Fiskernes Bank, i Studieselskapet for Nord-Norsk næringsliv og i rådet for Fiskeridirektoratets kjemisk-tekniske forskningsinstitutt. Han var også styreleder for flere av Råfisklagets egne industribedrifter. Mot slutten av sin tid i Råfisklaget la han ikke skjul på den slitasjen som fulgte med arbeidsmengden og ansvaret. Flere ganger prøvde han å si opp stillingen, men ble overtalt til å fortsette. I mars 1963 ga han til slutt styret beskjed om at nok var nok. Det formelle skiftet fant sted 1. januar 1964. Knut Hoem rykket opp som adm. direktør i Norges Råfisklag. Johannes Overå døde 31. januar 1989.

Knut Vartdal sr. ble født 1. april 1987 på Søndre Vartdal i Ørsta på Sunnmøre. Faren var fisker og gårdbruker. 16 år gammel begynte Knut som fisker, og to år etter var han skytter på selfangst i Vestisen. Han ble raskt kjent som en dyktig fangstmann og fisker, og etter fullført kystskipperskole i 1911 var han — bare 24 år gammel — skipper på seilskuta «Havfruen» på sildefiske ved Island. I 1913 skaffet han seg egen båt. I 1922 grunnla han Vartdal Fiskeriselskap AS. Sammen med fem brødre, som var skippere på båtene, bygde han dette selskapet opp til å bli et av de største fiskebåtrederiene i landet. Som fangstmann og reder var Vartdal spesielt engasjert i teknisk utvikling av redskap og båter, og var alltid blant de første som moderniserte. I 1937 anskaffet han dampskipet «Ramoen» og i 1949 snurperen «Vartdal». Han ledet Vartdal Fiskeriselskap frem til sin død i 1959. Knut Vartdal sr. var også aktiv på land. Allerede i 1925 drev han med tilvirkning og kjøp av klippfisk. Han var også disponent for Møre Kullkran AS i Ålesund og for Brødrene Vartdal i Vartdal. Han engasjerte seg tidlig i politikken, og var ordfører i Vartdal kommune fra 1938 til 1942, da han ble avsatt av NS-myndighetene. Knut Vartdal hadde en rekke sentrale tillitsverv i fiskeriorganisasjonene. Han var en av initiativtakerne til opprettelsen av Storsildlaget i 1928 — forløperen til Noregs Sildesalslag, hvor han ble den første formannen i representantskapet. Senere var han nestleder og styreleder i Sildelaget, det siste fra 1958 til 1959. Sammen med Georg Garshol og Hans O. Vindenes skal Knut Vartdal sr. også ha æren for at den havgående fiskeflåten organiserte seg i 1946 og etablerte Fiskebåtredernes Forbund. Vartdal ble forbundets første formann, et verv han hadde i 13 år helt frem til sin død. Han deltok i flere fiskeriforhandlinger med Sverige, Island og Danmark. Knut Vartdal sr. var havflåtens fremste talsmann fra 1946 og gjennom hele 50-tallet. I 1950 ble han utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. Han ble også tildelt medalje fra Selskabet For De Norske Fiskeriers Fremme Da Knut Vartdal sr. omkom i en bilulykke i Nordfjord i Eid 10. mars i 1959 i en alder av 72 år, var han fremdeles like aktiv, og fiskerinæringen mistet en av sine sterkeste og mest erfarne menn. Hjemme på Vartdal har Fiskebåtredernes Forbund reist en bauta til minne om sin grunnlegger og mangeårige formann.

Finn Devold ble født 30. april 1902 i Bergen, og vokste opp på Sunnmøre, i Steinkjer og senere i Tromsø, hvor han tok examen artium i 1921. Faren var prost. Etter realfagstudier ved universitetet i Oslo, kom Devold til Fiskeridirektoratets havforskningsinstitutt i Bergen i 1935. Det skulle bli hans arbeidsplass i nesten 40 år. Til tross for erfaring som fangstmann, polarforsker og meteorolog, ble fiskeribiologi hans hovedfelt. I 1947 ble Devold leder for Havforskningsinstituttets sildeundersøkelser, og i mange år var det silda som tok all hans tid og forskningsinteresse. Gjennom studier av eldre litteratur utviklet Devold teorier om sildas beitevandringer i Norskehavet om sommeren og innvandring til gyteområdene langs norskekysten om vinteren. Han gjennomførte omfattende tokt i Norskehavet og registrerte sild ved Færøyene, Island og Jan Mayen. Da forskningsfartøyet «G.O.Sars» kom i drift i 1950, utstyrt med verdens første sonar for registrering av fisk, fikk Devold for alvor anledning til å studere sildas vandringer. I årene som fulgte ble meldingene fra Devold ombord i «Sarsen» fulgt med stor interesse over hele landet, særlig når vintersilda nærmet seg Vestlandet i januar og februar for å gyte. Han var Norges ubestridt fremste sildeforsker gjennom flere tiår. Devold hadde en intuitiv evne til å finne silda, og var fabelaktig til å engasjere alle ombord i «Sarsen» i jakten på havets sølv. Langs kysten fikk han tilnavnet «sildeprofeten». Devold spilte i mange år en dominerende rolle i sildekomiteen i Det internasjonale havforskningsråd (ICES). De resultatene han oppnådde med sin forskning var til praktisk nytte for fiskerne og fiskerinæringen, og skapte dessuten en forståelse for nødvendigheten av godt utstyr og havgående forskningsfartøyer som hans yngre kolleger senere hadde stor glede av. Devolds forskning ble internasjonalt anerkjent, og han publiserte en rekke rapporter og vitenskapelige arbeider. Dog må nevnes at han ikke klarte å forutse sildebestandens kollaps på 1960-tallet. Devold mente at fiskernes innsats ikke hadde noen betydning for bestandsutviklingen, og tok katastrofalt feil. I 1954 ble Finn Devold utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og han var Storridder av den islandske Falkorden. I 1953 fikk han Oscar Sund-prisen, og i 1954 ble han tildelt Hans Strømmedaljen av Selskabet For De Norske Fiskeriers Fremme. Finn Devold døde 26. mai 1977.

Leiv Grønnevet ble født 20. mai 1943 i Ålesund. Faren var skipper. Etter å ha jobbet noen år som fisker, begynte han på Norges Handelshøyskole i Bergen. I 1968 var han ferdig siviløkonom. Etter et par år som vit. ass. og stipendiat ved Fiskeriøkonomisk institutt i Bergen, og tre år som prosjektleder i Fideco, ble han i 1977 fiskerisjef i Hordland. Året etter overtok han som generalsekretær i Fiskebåtredernes Forbund i Ålesund, en stilling han hadde frem til 1990, bare avbrutt av tre år som statssekretær i Fiskeridepartementet under Tor Listau fra oktober 1981 til juni 1984. I 1990 begynte han i Kreditkassen, senere Nordea Bank, der han hadde ulike stillinger, blant annet som banksjef for forretningsområdet fiskeri fra 1992 til 1998 og konsernansvarlig for fiskeri og skipsverft fra 1998 til 2003. Etter noen måneder som fungerende havforskningsdirektør høsten 2003, har han jobbet som spesialrådgiver i SINTEF Bedriftsutvikling AS i Ålesund. Leiv Grønnevet kan vise til en imponerende liste av fiskerirelaterte verv og styreoppdrag. Han var blant annet formann i «Havbruksforskningsutvalget » fra 1984 til 1988, medlem av «Strukturutvalget » i 1989, eller det såkalte Kjønnøy-utvalget, og medlem av NTNFs «Havbruksutvalg » fra 1990 til 1992. Han har vært medlem av en rekke råd og fagkomiteer i Norges Fiskarlag og i fiskeriforvaltningen. Han var styreformann i «Rød Fisk» fra 1992 til 1997, og ansvarlig for å avhende «lakseberget», han var styreleder i Havforskningsinstituttet fra 1999 til 2007, og leder for Fiskeridepartementets arbeidsgruppe for økt verdiskaping i fiskeindustrien i 2004. Siden 2012 har han vært styremedlem i Marine Stewardship Council (MSC). Han er også styremedlem i Alsaker Fjordbruk AS og Havfisk ASA. Kort sagt; Leiv Grønnevet har gjennom snart 40 år vært med på å forme utviklingen av norsk sjømatnæring — ikke så mye i egenskap av å inneha toppstillinger i forvaltning eller fiskeribedrifter, men ved sitt omfattende arbeid i ulike ekspertgrupper, utvalg, råd og styrer. Han har vært en meget brukt rådgiver, premissleverandør og tilrettelegger både for organisasjoner og bedrifter. Det er ikke tilfeldig at Leiv Grønnevet ledet styringsgruppen for det store bokprosjektet «Norges fiskeriog kysthistorie», som lanseres under Nor-Fishing 2014 i Trondheim.

Ola Sjåk Bræk var banksjef i Aalesund Nye Kreditbank, senere Sunnmøre Kreditbank og Sunnmørsbanken, gjennom nesten 30 år. Ingen spilte en større rolle for utviklingen av de maritime næringene og fremveksten av fiskerinæringen på Sunnmøre i denne perioden enn Sjåk Bræk. For store deler av Nordvest-landet var han rett mann til rett tid. Ola Sjåk Bræk ble født på Eidsvoll 4. februar 1912. Faren var banksjef. Etter utdannelse som jurist ved Universitetet i Oslo i 1935 og noen år som sakførerfullmektig og dommerfullmektig i Eidsvoll, jobbet Sjåk Bræk i ti år i Bankog sparebankinspeksjonen. I 1950 — 38 år gammel — ble han ansatt i Aalseund Nye Kreditbank AS, som den yngste banksjefen i Norge. Han kunne nesten ingen ting om fiskeri, skipsbygging og eksport, men lærte fort og ble snart en likeverdig samtalepartner med sine kunder. Sjåk Bræk kom til et område med et enormt kapitalbehov i fiskerisektoren. Han fikk oppleve de store sildeårene på 1950-tallet, og var med på å finansiere den gigantiske omstillingen i fiskeflåten og verftsindustrien da silda forsvant. Ola Sjåk Bræk skal ha mye av æren for at fiskerinæringen på Sunnmøre kom styrket ut av krisen. Alle de store skipsbyggeriene i regionen var også kunder i hans bank. Han ble helt enkelt kalt «Sunnmøres finansminister». Ola Sjåk Bræk var venstremann og motstander av EF. Han var skeptisk til store fusjoner og stordrift, men sto likevel — paradoksalt nok — i spissen for flere bankfusjoner på Sunnmøre enn noen andre. Gjennom hele karrieren var han opptatt av å skape bedre kontakt mellom bedrifter og bransjer, og ivret for utveksling av ideer og erfaringer. Ola Sjåk Bræk var vararepresentant til Stortinget fra 1965-69 og fra 1973-77. Han møtte mange ganger, men likte seg dårlig på Løvebakken. Det skjedde for lite! Da Lars Korvald skulle danne regjering etter at Nei-siden hadde vunnet folkeavstemmingen om EF i 1972, ble Sjåk Bræk industriminister, mye mot sin vilje. Han ble neppe lei seg da Korvald-regjeringen måtte gå av allerede høsten 1973. Ola Sjåk Bræk ble utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden i 1976 for sin samfunnsnyttige innsats. Han døde 6. desember 1999.

Lørdag 17. november 1962 var det hektisk aktivitet på A. M. Liaaens Mek. Verksted på Kvennaneset i Ålesund. Alt skulle gjøres klart for prøveturen til Norges første fabrikkskip, M-5-A «Longva ». Det var et dristig pionerprosjekt som det hadde tatt 8 år å realisere. Båten målte 63,3 meter, hadde en hovedmotor på 1.500 hk, en besetning på vel 50 mann og kostet fullt utrustet syv millioner kroner. Det var en svimlende pris. Mange spådde prosjektet nord og ned. At det lot seg realisere skyldes flere forhold, ikke minst at fiskeridirektør Knut Sunnanå var positiv, og at sentralbanksjef Erik Brofoss stilte opp med statsgaranterte lån. Men hovedmannen bak Norges første fabrikkskip, og han som på mange måter var flåtegruppens far, het John Longva. «Longva» drev fiske ved Grønland og i Barentshavet frem til 1973, da båten ble ombygd til seismisk letefartøy for Geco. I 1981 ble den solgt til Sovjetunionen for drift i Det Kaspiske hav. John Longva ble født i 1906 på Longva i Haram på Sunnmøre. Han begynte som fisker 15 år gammel. Som 18-åring tok han styrmannsskole og var bestmann og skipper på forskjellige båter, før han 28 år gammel ble skipper og medeier i fiskebåten «Fenfjord». I 1954 hadde han nettopp fått bygd sin egen 90 fots linebåt «Longva », da han ble invitert ombord i den britiske fabrikktråleren «Fairtry 1» i Færingehavn på Grønland. «Skipperlugaren hadde nesten like stor flatevidde som et norsk husbankhus, med soveværelse, stue, salong og bad», fortalte han senere. Etter dette besøket var det bare en tanke som kretset i hodet. John Longva skulle bygge sin egen fabrikktråler. Veien frem ble lang og kronglete. Men overleveringen av «Longva» 20. november 1962, markerte starten på den norske fabrikkskipflåten. Ifølge Knut Vartdal, som selv er medeier i et fabrikkskip, var «Longva» et usedvanlig vellykket fartøy. Det hadde mye med utformingen av skroget å gjøre, som var relativt langt og smalt. Dessuten var også skrog og propell fint avstemt til hverandre. I alt ble det bygget 14 fabrikkskip i denne serien, fra «Longva» i 1962 til «John Longva» i 1978. På det meste var det 25 fabrikkskip i Norge. Etter at det ble åpnet for strukturering av trålerflåten har antallet gått kraftig ned. De fleste fabrikkskipene har også lagt om fra filetproduksjon til rundfrysing. Men at fabrikkskipene fikk mye å si for utviklingen av de norske fiskeriene er uomtvistelig, og ikke minst for salget av frosset filet i England. Kanskje kommer også denne driftsformen sterkere tilbake. Da Norske Fabrikkskips Forening ble stiftet 3. juli 1969, var John Longva selvskreven som styreleder. Dette vervet hadde han frem til 1973.

Inger Koppernæs ble født 15. august 1928 i Gjøvik. Faren var banksjef. Etter handelsgym i 1949 jobbet hun fem år som kontorassistent i O. Støle AS, før hun var adm. direktør i AS Koppernæs & Sønner i Ålesund fra 1958 til 1981. I denne perioden var hun en meget aktiv og sentral industrileder på Sunnmøre. Hun var medlem av hovedstyret i Norges Industriforbund fra 1975 til 1979, og stortingsrepresentant for Høyre fra 1981 til 1989. Fra 1981 til 1983 var hun samferdselsminister i den rene Høyre-regjeringen med Kåre Willoch som statsminister. Når juryen mener at Inger Koppernæs hører hjemme blant de 50 viktigste personene i norsk sjømatnæring etter krigen, er det primært på grunn av hennes rolle og innsats i pelagisk sektor, ikke minst som styremedlem i Sildemelfabrikkenes Landsforening fra 1969 til 1981 — hvorav styreleder fra 1973 til 1978 og nestleder fra 1980 til 1981. I denne posisjonen var hun en av de viktigste premissleverandørene for utviklingen av fiskemelindustrien i Norge, også som eier og driver av Vedde Sildoljefabrikk AS utenfor Ålesund. Hun var medlem av Bransjerådet for sildolje- og sildemelindustrien fra 1975 til 1981, medlem av rådsforsamlingen i Norges fiskeriforskningsråd i flere perioder på 70- og 80-tallet og medlem av NORADs fagutvalg for fiskerispørsmål fra 1977 til 1979. Hun var også medlem av representantskapet i Norsildmel fra 1973 til 1981, og i flere år formann i styret for Sildemelindustriens Forskningsinstitutt. Fra 1977 til 1981 var hun dessuten styremedlem i Fiskernes Bank, avdeling Ålesund, og deretter i seks år medlem av representantskapet i Sunnmøsbanken. Den politiske karrieren i Høyre startet alt i 1963, da hun kom inn i bystyret i Ålesund. Hun var formann i Ålesund Høyre fra 1973 til 1975, og i Møre og Romsdal Høyre fra 1975 til 1979 og i 1990. Inger Koppernæs hadde sentrale posisjoner både i fiskeindustrien og politikken. Hun hadde stor innflytelse på mange arenaer, og ikke minst i utformingen av den fiskeripolitikken Høyre gikk til valg på i 1981, og som på mange måter skulle prege den fiskeripolitiske utviklingen i Norge gjennom hele 1980-tallet og godt inn på 1990-tallet. Inger Koppernæs døde 15. august 1990.

Alle som tapte penger da Pan Fish ASA gikk overende, og det var mange, vil sikkert fnyse foraktelig når de ser Arne Nores navn på listen over de 50 viktigste personene for utviklingen av norsk sjømatnæring siden krigen. Og det skal ikke stikkes under en stol; «eventyret» Pan Fish fikk ingen lykkelig slutt under Nores ledelse. Men at bankmannen og forretningsmannen Arne Nore i aller høyeste grad var med på å prege og påvirke utviklingen av oppdrettsnæringen fra tidlig på 1990-tallet og frem til Pan Fish-boblen sprakk i 2003, er uomtvistelig. Enten man tjente eller tapte penger på det han drev med. Arne Kåre Nore ble født i Bryggja i Nordfjord i 1946. Faren drev familiebedriften Nore Fiskemat. Etter examen artium i Volda, utdannet Nore seg til siviløkonom ved Norges Handelshøyskole i Bergen i 1970. Deretter var han stipendiat ved Fiskeriøkonomisk institutt (1970-71), konsulent i Fiskeridirektoratet (1971-74) og fiskerisjef i Sogn og Fjordane (1974-82). Fra 1982 til 1992 var han først banksjef i Fiskernes Bank i Måløy, og deretter leder for Forretningsområdet fiskeri i Kreditkassen. Ambisjonen var å gjør «Kassa» til verdens ledende fiskeribank. Ingen lånte ut mer penger enn Arne Nore til fiskeriprosjekter på slutten av 80-tallet, blant annet til pollock-flåten utenfor Alaska og til finansieringen av «lakseberget» i Norge, da markedet for oppdrettslaks sviktet i 1989/90. I 1992 overtok Arne Nore som adm. direktør i Global Marine AS, morselskapet til Pan Fish. Det ble starten på en voldsom ekspansjon. Nore likte å tenke stort, og Pan Fish skulle bli et fullintegrert oppdrettsselskap i verdensklasse med kontroll fra rogn til butikkdisk. I mange år gikk det bra. Pan Fish kjøpte det meste som var for salg av oppdrettskonsesjoner. I 1997 ble selskapet børsnotert, noe som i høy grad var med på å øke interessen for oppdrettsnæringen i finans- og investormiljøene i Norge. I 2000 og 2001 var Pan Fish på toppen av sin suksess, med en børsverdi på 14 milliarder kroner. Så startet nedturen, og den ble dramatisk og kostbar. Det sterke fallet i lakseprisene fra høsten 2001 ble for tungt å bære for et selskap med lav egenkapital, stor gjeld og kostbar finansiering. I 2003 var i realiteten eventyret over. DnB og Nordea overtok kontrollen etter å ha tapt milliarder. Arne Nore var en visjonær og svært handlingskraftig industribygger, og sammen med Atle Eide og Paul Birger Torgnes sentral i utviklingen av norsk fiskeoppdrett gjennom 1990-tallet og de første årene på 2000-tallet. Det finnes sikkert mange gode forklaringer på hvorfor det gikk galt. Den enkleste er sannsynligvis at Pan Fish vokste for fort og for dyrt. I dag er konsesjonene som tilhørte selskapet en del av Marine Harvest ASA, etter at Pan Fish ble kjøpt av John Fredriksen i 2005. Året etter overtok Fredriksen også aksjemajoriteten i Marine Harvest, som inkluderte Stolt Sea Farm, og slo alt sammen til verdens største oppdrettskonsern. Siden 2003 har Arne Nore vært daglig leder i Vasco Invest AS i Ålesund.

I 25 år ledet han det som gjennom flere tiår var Norges desidert største fiskefirma, nest etter andelsselskapet Frionor. Brødr. Aarsæther AS i Ålesund kunne skrive sin historie tilbake til 1877. Helt fra starten hadde selskapet mye av virksomheten i Finnmark, det drev en allsidig produksjon av fisk og sjømat, primært saltfisk, klippfisk, tørrfisk og frosset filet, eide en rekke trålere og drev egen eksport. Firmaet var også verdens største produsent av medisintran. Fra 1963 til konkursen i 1989 var Petter Ludv. Fladmark adm. direktør og selskapets sterke mann sammen med styreleder Hans Heli, dosent ved Universitetet i Oslo. Petter Ludvig Fladmark ble født 11. juli 1929 i Ålesund. Etter examen artium tok han handelsskolen i Volda. I 1951 fikk han jobb som assistent i tranavdelingen til Brødr. Aarsæther i Ålesund. Tolv år senere hadde han jobbet seg opp som adm. direktør. På det tidspunktet var bedriften i økonomisk krise. Det gikk endog rykter om at den var på vei til skifteretten. Men under Fladmarks dynamiske ledelse kom Brødr. Aarsæther på fote igjen. Med solid oversikt over fiske, produksjon og omsetning skapte han en industribedrift i fiskerinæringen som kunne måle seg med det beste i norsk næringsliv. Han hadde store kunnskaper både på det faglige organisatoriske og politiske plan, og en sjelden evne til å se viktige sammenhenger. På midten av 80-tallet omsatte Brødr. Aarsæther AS for 6-700 millioner kroner på årsbasis, drev syv produksjonsanlegg i Finnmark og to i Møre og Romsdal og hadde nærmere 800 personer på lønningslistene — hvorav 150 ombord i trålerne og 470 på landanleggene i nord. De beslutningene Petter Ludvig Fladmark tok var på mange områder avgjørende for utviklingen av fiskerinæringen i landets nordligste fylke. Brødr. Aarsæther AS var en familiebedrift. Midt på 80-tallet startet en krig mellom eierne om styringen av selskapet. Den skapte uholdbare arbeidsforhold for mange av bedriftens ledende folk, og førte i 1989 Brødr. Aarsæther til skifteretten. Dermed var historien over for Norges ledende fiskefirma gjennom hele 1970-tallet og store deler av 1980-tallet. Petter Ludvig Fladmark hadde en rekke viktige verv i fiskeindustriens organisasjoner. Han stakk sjelden hodet frem i media, men var i høyeste grad en som trakk i trådene. Han var medlem av Moxnesutvalget, nedsatt av Bjarne Mørk-Eidem i mars 1987. Dette utvalget fikk stor betydning for utformingen av norsk fiskeripolitikk, og ga spiren og grunnlaget for etableringen av FNL i 1991, og senere FHL i 1994. I 1989 etablerte Petter Ludvig Fladmark eksportselskapet Normarine AS i Ålesund, der han var daglig leder i mange år. I dag er sønnen Bjørn Fladmark leder av selskapet.

Rasmus Ervik ble født på Kvamsøy på Sunnmøre i 1904. Faren var fisker. Oppvokst i et fiskermiljø var det aldri spørsmål om hva Rasmus skulle bli. Først var han ombord i dekksbåten som faren hadde en part i, så drev han havfiske med ulike dampbåter fra Ålesund — til Grønland, Island, opp til Bjørnøya og Barentshavet og nedover til Englands-kysten. Til vintersildfisket i 1931 skaffet han seg sin første fiskebåt — M/S «Juvel». Fire av brødrene var med som eiere. I 1933 ble båten forlenget, og så fulgte en rekke år med grønlandsfiske og håbrandfiske langs Labrador-kysten, ved siden av kystfiske. Ervik-brødrene og båtene deres ble kjent langs hele kysten. De kjøpte eiendom i Ålesund, og hadde base der. Men både «Juvel» og båtene som senere fulgte var registrert i hjemkommunen Sande. Ervik-brødrene satset etter hvert også på fabrikkskip. Mange gjorde seg bruk av Rasmus Erviks innsikt i fiskerispørsmål og hans gode evner som forhandler, ikke bare Fiskebåtredernes Forbund. Han deltok i en rekke internasjonale kongresser som organisasjonens utsending, og var styreleder fra 1964 til 1972. I flere perioder var han medlem av representantskapet i Noregs Sildesalslag, og fra 1963 til 1966 styreleder i laget. Rasmus Ervik var en dyktig fisker og foregangsmann. Han var en mann med mye sunn nysgjerrighet — en som var tidlig oppe om morgenen, for å bruke det uttrykket, og som fulgte årvåkent med. Han var også en mann av høy etisk standard i all sin livsførsel, og fikk snart ry på seg for å være en rådgiver det var klokt å lytte til. Han fikk gleden av å oppleve at mange av hans synspunkter slo igjennom i viktige saker, både for fiskerne, fiskerinæringen og hele nasjonen. Rasmus Ervik døde i 1987.