Jernbane-
byggerne
Det første som møter deg, er lyden.
Damplokomotivet puster tungt.
«Shika-tshika-tshika-tshikashhhhhh»
Så et bestemt «tuuuuuut!»
Første stasjon er Flaksvand
Utenfor et hvitt trehus sitter en pitteliten Egil Flakk på en benk i hagen og skuer utover vannet. Et sort Märklin-lokomotiv tuter i hilsen idet toget forlater Flaksvand stasjon og passerer huset, før det forsvinner inn i fjellet.
Til ære for sponsoren er barndomshjemmet gjenoppbygd. I dag er det meste borte. Flaksvandsbanen, som fraktet tømmer ned til Lillesand, ble nedlagt i 1953. Det meste av metallet er for lengst blitt spiker.
Flaksvandbanen: I dag er det meste borte, men ved hjelp av gamle kart, tegninger og bilder er jernbanen gjenoppbygd mest mulig slik det var.
– Ingen modelljernbaneklubb kan stille opp mot noe sånt!
Helge Havnes i Pensens venner slår ut med armene og skuer utover det vel 800 kvadratmeter store riket.
I det store fabrikklokalet på Devoldfabrikken har medlemmene i modelljernbaneforeningen - for det meste godt voksne «gutter » - god plass til å boltre seg på. De har bygget en hel liten verden av mektige Sundolitt-fjell, dype skoger, elver, industriområder, miniatyrmennesker i små miniatyr-trehus, og hele små byer i jugendstil.
Og ikke minst: Mange hundre meter med togskinner. Både likstrømsskinner, og den klassiske Märklin - to ulike modelljernbanespor som får leve i fredelig sameksistens, med plass til både amerikanske, kontinentale tog, såvel som nyere tog av typen NSB.
Ennå er bare en fjerdedel av arealet tatt i bruk. Guttene har store planer for resten. Men allerede nå er det mye å vise fram når lokalet åpnes for besøkende i adventshelgene.
Titt tei! Jernbanebygger Torgeir Aasen titter frem bak fjellet. Fordi toget bare kan klatre to centimeter for hver meter, blir det mye klatring i tunnel på kryss og tvers.
Spesialister
Bak ligger mange år og tusenvis av frivillige arbeidstimer: Snekring, pirkearbeid, finmekanikk og beregninger. Litt lim på en skinne eller en litt for bratt stigning er nok; da vil ikke toget gå.
– Vi har mange forskjellige spesialister, forteller Helge.
– Bjørn her, for eksempel, han er kunstneren vår.
Bjørn Eriksen rekker fram hånda, og forklarer ivrig.
– Landskapet er av isopor i bunnen, malt i ulike nyanser for å få fram dybden, sier han, mens han leder an inn i et bakrom – inn i støperiet.
Her støpes tunnelportaler og fjellformasjoner. Her er hyllemeter på hyllemeter med flere rekvisitter: Små trehus, større stasjonsbygg, og masse trær.
– Trærne er ekte hagebusker som vi har tørket. Det går jo ikke an å kjøpe hundrevis av slike miniatyrtrær. Det blir dyrt!
Sporplan
Mens vi snakker kjører et 15-talls tog på kryss og tvers gjennom by og land. Togene er elektriske, og styres av et avansert datasystem som har rutetider og sporplaner inne.
Togene tar imot signaler med beskjeder, og sender tilbake data med posisjon og fart.
– Mye av trafikken foregår også ute av syne. Inne i fjellet er det 350 meter med «hemmelige» jernbanespor, forklarer «dansken», Jørgen Wiinberg.
På mobilskjermen i hånda hans er en oversikt over alt som skjer. Herfra kan han styre toget sitt manuelt. Akkurat nå styrer han et tog med en meget viktig funksjon: Et lokomotiv som trekker både en støvvogn, midtlederrensker og en skinnerenser.
– Toget har to hovedfiender: Støv, og brukeren. Altså oss, forklarer han.
Skinnene støvsuges og vaskes omhyggelig med rødsprit, likevel må også støvsuger-toget til.
– Hvor er DI 3-en? Hvem styrer den? ropes det borte fra fjellet.
Mens vi har pratet, har togets andre hovedfiende – brukeren – glemt å følge med. Nå har to tog kollidert i en tunnel.
Lidenskap
Heldigvis tåler de en trøkk, selv om det er dyrt utstyr.
– Det kan koste alt fra et par tusenlapper til en årslønn, sier dansken, som ikke vil ut med hvor mye han har brukt.
– Jeg kjøper mye brukt, og steller i stand, sier han.
Interessen for modelltog begynte i barndommen, forteller Jørgen. PÅ 40-tallet, på onkelens loft, fikk han sitt første møte med modelljernbane.
For Bjørn, på sin side, har springer lidenskapen ut fra en interesse for jernbane i seg selv.
– De største ferieminnene mine fra 50-tallet var da vi tok toget fra Åndalsnes. Det tok en hel dag, og var en opplevelse som har satt seg fast, sier Bjørn, som liker å lage modeller av virkeligheten. Av det som en gang var.
Arbeidet og pågangsmotet til gjengen får tankene til å gli tilbake i tid.
Jernbana kom til Møre og Romsdal: Raumabanen mellom Åndalsnes og Dombås, her ved Kylling bru.FOTO: LEIF JOHNNY OLESTAD
For hundre år siden ble det bygd jernbane overalt.
Jernbanen var symbolet på fremgang, utvikling og progresjon. Over Hardangervidda ble Bergensbanen reist under svært krevende forhold. Mange mente det ikke var mulig.
Så var det Møre og Romsdal sin tur. I 1924 ble Raumabanen åpnet av Kong Haakon i Åndalsnes. Over 500 arbeidere hadde jobbet med anlegget. Sju av dem omkom.
– Det kostet 48 millioner å bygge den gangen. I dag ville det nok kostet mangfoldige millioner å bygge på sam
me måte, sier Leif Johnny Olestad, Raumabane-entusiast gjennom 32 år.
Få personer, om noen, vet mer om Raumabanen enn ham.
– Åndalsnes ble et knutepunkt. Folk kom med båt eller hest fra både Molde, Ålesund og Kristiansund. Så begynte turisttogene å gå.
Toget ble også viktig for turismen. I 1927 åpnet en jernbanerestaurant på Bjorli med plass til mange hundre gjester.
Jernbanerestauranten brant ned under krigen, og ble aldri gjenreist. Raumabanen ble heller aldri bygget ut videre.
Gradvis gikk det nedover.
– Bilvegen kom, og så kom det flyplasser i både Molde, Ålesund og Kristiansund. En del av trafikken stagnerte vel den vegen, sier Olestad.
– Etter krigen begynte man å gjøre klar for spor videre til Ålesund, men det gikk ikke gjennom på Stortinget. Det hadde nok vært en mye mer positiv utvikling for både person og gods hvis det hadde gått til Molde og Ålesund, tror han.
– Toppåret var i 1980, da reiste over 150.000. Men i dag virker det som trafikken øker igjen, sier Olestad.
Selv har han realisert en gammel drøm, og flyttet inn på Marstein stasjon. Hver dag ser han togene kjøre forbi, ofte tuter de i hilsen, før de fortsetter ferden under voldsomme fossefjall, bratte fjell og snøkledde fjelltopper.
Trykk på knappen: Så spiller hornorkesteret til dans på paviljongen.
Tilbake på Devoldfabrikken legger et blåaktig skumringslys seg over den lille verdenen.
Lyssystemet, som veksler mellom natt og dag, er nytt av året. Nå senker julefreden og den blå timen seg. Et sveitsisk orkester stemmer i med julesang på torget, ved siden av et opplyst juletre.
Skjelettet: Snekkere, elektrikere og skinnemontører tar en pust i bakken. Bak veggen ser en konturene av det som skal bli.
Men bak en vegg er en ny verden i ferd med å reise seg. Her jobber snekkere allerede for fult med å bygge skjelettet av tre. Det skorter ikke på planer.
– Først skal vi bygge en liten bit av Danmark. Det har vi lovet dansken, forteller Bjørn.
Her skal også komme en by. Og ikke minst, Raumabanen. I alle fall viktige deler av den, alt fra Dombås stasjon, til Kylling bru, Verma og Bjorli, til Åndalsnes.
Lang historie: Pensens venner ble stiftet i 1989. I 2013 flyttet de inn i lokalene der de holder til i dag, forteller Helge Havnes.
Stasjonen som aldri ble
På veggen henger også en stor tegning, et kart med kjente gatenavn for en ålesunder: Nørvegata, Borgundvegen, Kolvikbakken.
– Det er et reguleringskart over Volsdalsberga stasjon, sier Bjørn.
De gamle tegningene er ekte planer. Lenge lå de og støvet ned hos Ålesund kommune, helt til de ble lagt på is.
Drømmen om tog lever imidlertid videre. Nylig gikk også Knut Flakk, som eier Devoldfabrikken og altså modelljernbaneklubbens lokaler, har tatt til orde for lyntog til Ålesund.
Gjengen på Devoldfabrikken synes å være enige, men har ikke helt troa.
– De får det jo til i Sverige og på kontinentet, der fattig som rik bygger ut. Men i Norge er det visst vanskelig, sier Bjørn.
Stiller ut: Hver helg i advent, samt en dag i romjula, er modelljernbana åpen for publikum.
Mon tro om det ikke er her, i Langevåg, at Ålesund stasjon blir realisert først.
– Her blir det i alle fall bra!