Digre båldager

I fjor høst gav Harald Grytten og Roger Engvik ut boka «Brenner dei ikkje brising meir...?» Om sankthansbål og båltradisjoner i Ålesund.
Engvik hadde da gått gjennom 60 årganger av Sunnmørsposten for å se hva avisa meldte etter sankthansfeiringene.
I denne artikkelen gjør han et sammendrag av bålhistorien fra spaltene i avisa.

Båltradisjoner
Det var digre dager, bruker min venn og byhistoriker Harald Grytten å si om gullalderen for sankthansbåla i Ålesund. Om storhetstida, som kan regnes fra 1945 til 1965, sånn cirka.

I 1945 ble det lov til å brenne sankthansbål igjen, etter fem krigsår med forbud mot både bål og fyrverkeri. I gleden over at Norge var blitt et fritt land, blussa mange bål opp, ikke bare veteranbåla Bollaren og Kjerringa.

Det ble en strålende sankthanskveld etter fem års mørke. Et planlagt bål av blendingsgardiner på Stornespiren den 17. mai fikk dårlig oppslutning. Ungene hadde allerede sikra seg gardinene til sankthansbålet.

Vi vet ikke når den spesielle båltradisjonen i Ålesund eksakt begynte. Folkeminnegransker Kristian Bugge skriver at det «fra gammel tid» var blitt brent bål eller brising på Sunnmøre og i Ålesund, men kanskje var det i siste halvdel av 1800-tallet at båltradisjonen begynte å ta form? I 1965 hevda i alle fall gamle Bollaren-guta at de kunne feire 100-årsjubileum. Sannsynligvis var bålet Kjerringa enda eldre, mener Harald Grytten.

1923 – 1949.
Sunnmørsposten har som regel hatt årlige reportasjer om båla og feiringa. I 1923 var det kaldt og ufyselig. Folk gikk i vintertøy og det lå nysnø i bygatene sankthanskvelden. Et og anna bål ble tent, men det var få. Mange av sankthanskveldene i denne tidsperioden var regnfulle og kjølige. I 1926 fyrte folk opp i ovnen og ble hjemme. I 1928 pøsregna det og båla slukna etter hvert.

Bollaren og Kjerringa var toneangivende og i 1930 nevnes det at et bål på ryggen av Slinningen tok seg vakkert ut. Det første Slinningsbålet? Samme året ble det brent bål på Storhaugen på Aspøya også. De fleste sankthanskveldene tidlig på 1930-tallet, ble i avisa rapportert som «strålende bålfest». Etter to våte sankthanskvelder i 1937 og 1938, kunne avisa melde om en rekke nye, flotte bål som hevda seg uklanderlig i kystlandskapet rundt Ålesund.

En sensasjon i 1946 stod skrothandler Arthur Holck for. Ei 45-fots skøyte, lasta med brennbare saker, ble rundt midnatt slept fra Skutvika i full fyr og brente på Aspevågen til 03-tida om morgenen. Da sank skøyta utenfor Tyskholmen. Bollarens kjempebål på Tyskholmsrompa mista stilen og raste delvis sammen. Men bålgutane hadde tre småbåter i reserve. Den ene – en diger redningsbåt – var vanskelig å få inn i flammene og tok fyr før den kom så langt. På Kjerringa hadde de ordna seg med grammafonmusikk som ljoma utover fjorden gjennom en kraftig høyttaler. Mange syntes det var et stilbrudd på en ålesundsk sankthanskveld.

1950 – 1960.
Hessa var blitt farlige konkurrenter til de gamle båla lenger øst. Men også store bål med samlebaser på Aspøya hadde tatt opp kampen. Flere av dem brente på nordsida av Hessa.

I 1950 gikk Hessaferga stappfull av folk på turer til øya sankthanskvelden. Det krydde av båter på Aspevågen.

I august 1953 åpna Steinvågsbrua og i 1954 ble det stor utfart med biler på den smale grusvegen til Hessa. Når Landebussen, det vil si Hessaruta, også skulle ta seg fram, ble det fullstendig trafikkork i Kleivane. Det brente tre bål på den såkalte Paulsenplattingen, der Bunkeroil ligger i dag. Den tradisjonen tok slutt i 1957, for året etterpå var Mobil Oil (nå Bunkeroil) i gang med å bygge tankanlegg på bålplassen.

Tallet på bål hadde steget gjennom dette tiåret, men nybegynnerne hadde lite å stille opp med i forhold til de etablerte båla og veteranene blant bålsamlerne.

Det var gått tradisjon i byggestilen, fortalte Sunnmørsposten. «Bollaren bygger på sin måte, Kjerringa på sin, år etter år». I 1953 var sankthanskvelden strålende og blikkstille, etter flere år med regnvær. Båla speila seg i blank sjø og i avisa kunne man lese: «Vi skal være takknemlig for at vi fikk en slik St. Hans. Det gir oss tilbake troen på at det ikke er så ille å bo i Ålesund».

Det var mer enn 1000 kasser i mange bål, i tillegg til tønner, og alt var fullstappa med småved, klær og alt som var brennbart. Stappematen var viktig for at båla skulle brenne lenge. I 1956 var Kjerringa 15 meter og året etterpå var samme bål nok en gang best bygd. I avisa omtales også Moljebålet, Kliprabålet, Friggbålet, Volsdalsbålet, Strandabålet, Hessabålet, Kolvikbakkenbålet, Skjervabålet, Bollaren, Lampå og Nørvebålet.

1961 - 1983.
I starten av denne perioden dominerte trebåtene ennå fjorden på Sankthansaften, men plastbåtene var begynt å dukke opp. Den familiære feiringa som Aspøy skoles guttemusikkorps starta på Volsdalsmarka (Sjurmarka) midt på 1950-tallet, samla vanvittig mye folk og i 1964 skreiv avisa at Volsdalsmarka var blitt byens mest populære tilholdssted på Sankthanskvelden. Sunnmørsposten hevda i 1965 at det måtte være ti tusen mennesker der. I 1961 falt for øvrig følgende replikk fra en ung «førstereis» i sankthansfeiring: - Pappa, pappa, det e’ nåkken så hålle på å ød’legge båle. Dem har tent på det!

I 1964 var Slinningsbålet størst og brente til den lyse morgen. Året etterpå feira Bollarenveteraner at bålet deres hadde eksistert i 100 år, men ingen hadde samla til bål. I siste liten berga noen ildsjeler æren og fikk laga et lite Bollaren-bål av klippfiskflak.

I 1967 var det færre bål enn før. Hessabålet hadde slått seg sammen med Slinngsbålet året før. «Man ser de første signalene på at båltradisjonen i Ålesund er på hell», skreiv reporter Erling Ramnefjell i Sunnmørsposten. Han var den første som offentlig meldte fra om dette. Lampå og Kliprabålet slukna for godt samme år og i åra som kom meldte avisa at det stadig ble færre bål. I 1975 var den gode, gamle sankthansstemninga, med utallige kjempebål rundt omkring, blitt historie. Anerkjente bål som Kjerringa, Bollaren og Stjernebålet var døde eller eksisterte bare som noen få kassefjøler.

Trekkspillmusikk fra bakskuten i robåter og tresnekker, var bytta ut med Dolby og stereoanlegg i cabincruisere. Trekasser var bytta ut med plastkasser, uegna for bål - og tønner var det knapt mulig å få tak i heller. Trepaller ble dermed det nye bålmaterialet. I 1983 var det bare Slinningsbålet – selve kongen blant bål på ålesundskanten – som brente da alle andre knapt hadde glør tilbake – og har vel gjort det siden.