Henrik Hoff har satt en solid norsk rekord. Ingen andre sentrale ledere i norsk toppfotball har sittet så lenge som Henrik Hoff – ingen er i nærheten en gang.
Her startet eventyret: Henrik Hoff tilbake på Kråmyra.
Henrik har nå rundet 23 år som daglig leder i AaFK/ÅFAS, og selv om han bebudet at han skulle slutte for to måneder siden, sitter han der fortsatt på toppen av AaFK-hierarkiet. Og han blir sittende en stund til, inntil Geir Steinar Vik overtar for godt. Og det kan bli både to og tre måneder til.
– Det er ikke jeg som tviholder på jobben, altså. Men klubben ønsket at jeg skal sitte til vår nye daglige leder kan begynne, og det er greit for meg, sier han.
– Jeg har ikke noe annet på trappene akkurat nå. Og jeg har tilbudt meg å hjelpe til i kontraktsforhandlinger inn til og ut av klubben også framover, dersom klubben ønsker mine tjenester. For akkurat denne delen av fotball-livet føler jeg at jeg kan!
Semifinaletur: Daglig leder i AaFK, Henrik Hoff i 2002. Foto: Staale Wattø
Født inn i klubben
Henrik ble nærmest født inn i AaFK. Alt som guttunge trasket han opp på Fjelltun for å trene med AaFK, og han drev det så langt som til å bli keeper på AaFKs A-lag på slutten av 70-tallet og et par år framover.
– Jeg var mest reserve for Bjarte Flem, men da han reiste på fiske en høstsesong fikk jeg spille fast, smiler han.
Om vi tar hans yrkeskarriere i kronologisk rekkefølge, så starta han opp i familiefirmaet ABU Betong etter skole og militærtjeneste. Firmaet ble drevet av faren Henrik, som dessverre døde allerede i 1986.
– Da var det ingen bønn, jeg måtte overta. Selv om jeg bare var 24 år gammel. Ingen av mine søsken hadde planer om å gå inn i firmaet, så loddet falt på meg, sier Henrik.
Men det dukket opp store kjeder og tunge konkurrenter, og betongfirmaet slet tungt, forteller han.
– Husk på at det var tøffe økonomiske tider den gang, blant annet var rentene kjempehøye. Så etter hvert ble firmaet avviklet.
Brakkelivet: Året er 2001, og Henrik Hoff i sin «direktør-brakke» på Kråmyra. Som ble benyttet helt til klubben flytta til Volsdalsneset og Color Line Stadion i 2005. Her på brakka ble mange viktige avgjørelser fattet! Foto: Sindre J. Olsen
Tung periode
Og så fikk han tilbudet om å ta jobben som daglig leder i Ålesund Fotball AS, som akkurat var stiftet (1994). I en veldig tung periode for klubben, både sportslig og ikke minst økonomisk.
– Året før jeg starta opp, var AaFK bortimot konkurs. Vi hadde knapt nåla i veggen.
ÅFAS ble starta opp med en egenkapital på 453.000 kroner, og ÅFAS klarte å få inn halvannen million kroner i sponsormidler, som skulle fordeles over de tre neste årene, forteller Henrik.
Betenkt: I adm.huset på Kråmyra en betenkt Henrik Hoff og Reidar Vågnes (t.h.) i 2003. Foto: Roger Engvik
– Budsjettet i disse første par årene var på skarve halvannen millioner kroner, så vi gikk på sparebluss. Jeg husker at jeg ikke hadde noe kontor å sitte på, det var ikke plass til meg på klubbhuset på Kråmyra. Så løsningen ble at vi fikk låne et lite krypinn gratis av Vesta i sentrum, og senere holdt vi til hos Oscar Larsen i Sundgata, rett ved siden av ølutsalget der. Etter hvert kjøpte vi ei brakke som ble satt opp på Kråmyra, der holdt jeg og flere andre til. Og flere brakker fulgte ...
Tryggestad
Men så dukket Reidar Tryggestad opp. Totalt tilfeldig.
– I Aftenposten sto det at en utflyttet ålesunder hadde solgt bedriften sin i Boston, USA. Dette var Reidar Tryggestad, som vi ikke hadde hørt om. Men vi sjekket at han hadde spilt for AaFK i yngre år, og fant også ut at hans søster Aslaug Røsberg bodde på Vingårdsskiftet. Jon Ketil Gjørtz ringte henne, og da fortalte hun at broren Reidar faktisk var hjemme i Ålesund hele den uka. Vi avtalte et møte med ham, og for sikkerhets skyld tok vi med oss en av de mer rutinerte i klubben, Jarle Kristoffersen, som «alibi».
Avgjørende: Ifølge Henrik Hoff var Reidar Tryggestad helt avgjørende for at AaFK i det hele tatt hadde en framtid i norsk fotball da han ut av ingenting entret scenen på 1990-tallet og ble storinvestor i klubben. Uten å kreve noe som helst tilbake. Foto: Staale Wattø
– Vi ønsket sjølsagt at Reidar skulle støtte oss med noen kroner, og på slutten av møtet spurte han om 50.000 var greit. For oss var 50.000 veldig gode penger, så vi takket og bukket. Men så la Reidar til: 50.000 dollar, sjølsagt! Og da ble det jubel, skal jeg fortelle deg!
Tryggestad har siden vært en utrolig viktig bidragsyter for klubben, noe han fortsatt er. Og ikke lenge etter at han hadde entret AaFK-scenen, dukket det opp nok en gullkantet person, nemlig John Arne Riise.
Riise-eventyret
Tilbake i AaFK: John Arne Riise ankommer Color Line stadion sammen med AaFK direktør Henrik Hoff.
– Vi ante jo at vi satt på en juvel, sier Henrik.
– Og en kveld ringte moren Berit Riise til meg, og fortalte at en storklubb var ute etter sønnen. Nemlig Monaco, som på den tiden var en av Europas virkelige storklubber. Dette var sommeren 1998.
– Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro, men vi skjønte etter hvert at Monaco faktisk var interessert. Men hvor skulle vi legge oss i pris? Det ante vi ikke, og derfor reiste Jon Ketil Gjørtz og jeg opp til Frode Ohr i Molde. MFK hadde solgt en del spillere, så vi ville høre hvor landet lå.
Gullgutt: John Arne Riise ble den rene «gullgutt» for AaFK og Henrik Hoff, da han ble kjøpt av Monaco. Her etter en heftig squash-kamp.
– Mens vi var der fikk vi beskjed om at Monaco ville tilby fem millioner franske franc øyeblikkelig, og ytterligere fem millioner over tid. Ohr var helt sjokkert, han nektet å tro at Monaco ville tilby så mye for en 17-åring. Han tipset oss om at vi måtte få inn en klausul om videresalg, noe ikke vi hadde tenkt på. Men vi fikk inn en klausul om hele 25 prosent til oss ved videresalg, og da Riise noen år senere ble solgt videre til Liverpool, var vi med på handelen, sier han.
– Alt i alt tjente vi utrolige 23 millioner kroner på John Arne, smiler Henrik.
Og dermed var ikke AaFK en lutfattig klubb – nå kunne planene om å bli en maktfaktor i norsk fotball starte. Ikke minst kunne man gå videre med planene om å bygge ny stadion på Volsdalsneset.
Som allerede i åpningsåret i 2005 fikk tilnavnet «danskeferja» på folkemunne. Det var trener Iver Morten Normark som i et opphisset øyeblikk blåste ut, etter at AaFK hadde tapt 0–1 hjemme mot Tromsø på splitter nye CLS, etter en møkkakamp. I etterkant var det noen som antydet at kanskje spillerne følte det som et press å spille foran 10.000 tilskuere på den flotte nye stadion.
Stor dag: Åpningen av Color Line Stadion, og daglig leder Henrik Hoff og trener Ivar Morten Normark i finstasen. Foto: Andre Pedersen
Og da tordnet Normark:
– Hvis spillere midt i 20-åra føler det som et press å spille for fullt hus, på en fantastisk stadion, og i en klubb der de tjener veldig gode penger på å sparke en ball, så kan det være det samme med hele denne «danskebåten»!
Vanlig syn: Kråmyra og vanndammer var som hånd i hanske. Dette bildet er tatt få timer før en viktig kamp mot Hødd på slutten av 90-tallet. Men kamp ble det!
Publikums-eksplosjon
Normark var også trener i 2002, og da skjedde det noe som Hoff sier er nærmest uforklarlig.
– Etter en god vårsesong med OK publikumsoppmøte eksploderte plutselig interessen. I kvartfinalekampen mot Tromsø på Myra var det sjukt fullt, minst 7-8.000 tilskuere, minnes han.
– Der vant vi, og så skulle vi til Oslo i semien for å møte Vålerenga. Og overalt i Oslo vrimlet det av AaFK-patrioter i klubbfargene våre. Jeg var på gråten over å se hvor mange som plutselig favnet rundt vår klubb, min klubb, sier en tydelig beveget Henrik Hoff.
AaFK - Odd 2-1: Lasse Olsen dundrer inn utlikningsmålet mot Odd i 2005. Foto: Staale Wattø
Sesongen endte i opprykk, etter en fantastisk opprykksfinale mot Sandefjord på Myra. Som AaFK vant 5–1. – Jeg husker jeg grep mikrofonen rett etter kampslutt, og inviterte alle til tidenes opprykksfest på Parken Hotell. Da var jeg litt «ute av meg selv», ler Henrik.
Ute av seg selv var han nok også året etter, da Øyvind Gjerde scoret seiersmålet 3–2 mot Molde på Aker stadion, fire minutter på overtid. Plutselig var Hoff ute på bana og hoppet opp på Gjerde, selv om kampen ikke var slutt.
Helt texas: Øyvind Gjerde har scoret seiersmålet mot Molde fire minutter på overtid på Aker stadion i 2003, og blir omfavnet av Morten Moldskred (nr. 11) og av daglig leder Henrik Hoff! Du verden!
Måtte kaste opp
– Jeg gjorde det for å hindre at spillerne våre skulle storme tribuna! Nei, ærlig talt så vet jeg ikke helt hva som skjedde, sier Henrik.
– Men det jeg husker fra kampen var at jeg var så nervøs at jeg måtte på toalettet og spy i pausen!
Siden 2003 har AaFK stort sett vært «der», selv om de første årene var preget av en viss heis-tilværelse. Men siden 2007 har AaFK vært fast inventar i eliteserien.
– Hvilke enkeltkamper husker du best fra moderne tid?
– De to cupfinalene våre, som vi begge vant, er sjølsagt uforglemmelige. Særlig den første, da vi slo nabo Molde. Europacupkampene våre var også stort for meg og klubben.
Cupfinalen 2009: AaFK er norgesmester 2009. Amund Skiri (t.v) og Johan Arneng løfter kongepokalen Foto: Staale Wattø
– Bare la folk få kjefte på meg, det er helt greit.
Vurderte å gi seg
Henrik Hoff har vært en omstridt leder, det er han selv fullt klar over.
– Jeg er ikke glad i konflikter, jeg er heller konfliktsky. Og jeg er glad i folk, men er samtidig veldig klar på at jeg har en jobb å gjøre for AaFK, sier Henrik.
– Jeg har vært brukt som en hoggestabbe både titt og ofte, en rolle jeg har vært villig til å ta. Jeg tar gjerne støyten, dersom det kan gagne AaFK. Og i motsetning til det enkelte tror, så har jeg aldri blandet meg inn i de sportslige affærene i klubben. Aldri! Men bare la folk få kjefte på meg, det er helt greit.
Men en gang var han så sint at han vurderte å gi seg – og det var Sunnmørsposten vreden gikk ut over.
– Det gjaldt Jo Nymo Matland, som var (og er) kjæreste med min datter Silje. Sunnmørsposten skrev at jeg aleine hadde sørget for å gi Jo ny kontrakt, noe som var helt usant. Jeg erklærte meg inhabil i denne saka, og det var styret som bestemte at Jo skulle få kontrakt.
Henrik Hoff og Jo Nymo Matland.
Datteren Silje studerte i Bergen, og var ifølge Henrik helt knust av alle hentydningene om skittent spill. Og samboeren gjennom 35 år, Ellen, sa til Henrik at han hadde lovet henne å slutte i AaFK når det gikk ut over familien.
– Det var ikke langt unna at jeg trakk meg der og da, for dette følte jeg var dypt urettferdig både overfor meg og Jo.
Henrik fastslår at han ikke har noen jobb å gå til når hans tid i AaFK er slutt om noen uker eller måneder.
– Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil tenke på eventuelle nye jobber før jeg er helt ferdig i AaFK. Og min nye jobb blir nok her i byen, for jeg er utrolig hjemmekjær. Jeg vil aldri flytte fra Ålesund!
På gamle tomter: Henrik Hoff en svipptur opp på Kråmyra i mars i år. Omtrent rundt midtstreken der bana lå, er det nå anlagt en ball-løkke, der de nye generasjoner kan få øve seg på triksa til Yttis, Bjørn Hatlø og de andre gamle heltene. Som vi ser i bakgrunnen er det ikke noe igjen av den gamle hovedtribuna. AaFK har for lengst entret en ny tid, bokstavelig talt. Og nå skal også klubben klare seg uten Henrik Hoff. Foto: Staale Wattø
Leke James
– Hvilke spillere og ledere har imponert deg mest i dine 23 år i klubben?
– Det er mange. Men om jeg skal plukke ut en enkeltspiller må det være Leke James. Vi har hatt en del uheldige opplevelser med noen av våre utenlandske spillere, men Leke var helt suveren. Det var aldri noe tull med Leke. Av ledere må jeg trekke fram Jon Ketil Gjørtz og Bjarne Haagensen. Begge gjorde fantastiske jobber i ÅFAS. Av klubbledere må jeg trekke fram Torill Standal, Arne Aambakk og Kjell Tennfjord. Men det er mange som kunne ha blitt nevnt her, det er veldig mange i klubben som har imponert meg gjennom årene.
Etter cuptriumfen: Henrik Hoff setter Kongepokalen inn i pokalskapet. Foto: Staale Wattø
– Kan AaFK tåle et nedrykk?
– Det kan faktisk komme noe godt ut av et nedrykk, om klubben gjør de rette grep. Men AaFK skal ikke rykke ned!