IKKE BARE JUGENDHUS
OG MOA

I sentrum bor også Amanda Grønningsæter Grongstad. Etter flere år utenbys flytta den unge læreren tilbake til Ålesund i fjor.

– Jeg har alltid hatt en drøm om å bo på Brunholmen. Nå har jeg kjøpt leilighet der, sier 26-åringen.

Som har en fot i byen – og en på bygda.

– Vi har feriehus i Norddal. Der kan jeg være gjennom heile sommeren. Jeg har til og med tatovert inn postnummeret, forteller hun.

– Samtidig er jeg veldig byjente. Jeg begynte tidlig å jobbe og tjene egne penger, og la igjen mye av disse på Invit. Jeg gikk på kafé, så på bruktklær i Molovegen og tenkte – tenk om jeg en gang kan bo her. Det er gøy at ting ordna seg slik. Plutselig havna jeg der jeg skulle, sier 26-åringen.

Som meiner Molja er ei perle i byen som er overraskende lite brukt av lokalbefolkningen. Her kan man sitte i fred, midt i byen.

– Jeg bruker å trakte meg kaffe på termos, ta med meg et pledd og ei bok og sitte i kveldssola der.

Sjøl om Grongstad flytta fra store kulturmiljøer i Trondheim og Oslo har hun ikke angra en dag.

– Da jeg flytta til Ålesund var jeg ganske klar over at mye hadde endra seg på de seks åra jeg var borte. Ellers hadde det sittetlangt inne å flytte.

Hun har jobbet og vært frivillig i Momentium-maskineriet. Nettopp det at byen har fått en egen konsertscene på Terminalen (også Momentium) er noe hun trekker fram som viktig.

– Det muliggjør mange ulike artister og arrangementer, sier hun. Også teater og standup trekker hun fram som gode kulturtilbud, men skal hun velge én kulturopplevelse fra det siste året, trekker hun fram konserten med Inge Bremnes på terminalen i vår.

– Den var utrolig fin, til tross for at det nesten var tomt. For denne typen konserter gjenstår det nok fremdeles en modningsprosess for det sunnmørske publikummet. I Oslo spilte han jo for et utsolgt Parkteatret, sier Grongstad.

Hun tror folk i nabokommunene er godt kjent med store festivaler som Jugendfest, Mat- og Båtfestivalen, men at mange andre tilbud i byen er mindre kjente for folk.

– Jeg får ofte høre fra folk at de ikke fikk med seg arrangementer vi hadde.

– Eller at de har vært på Kube en gang og tenker at de har sett alt, sier Benedikte Holen, kurator på Jugendstilsenteret og Kube.

En annen tilbakeflytta sunnmøring med kulturhjerte. Hun oppfordrer flere til å ta et aktivt valg om å ta sentrum i bruk og sjekke kulturkalenderne.

– Folk er flinke til å gå på de store festivalene, men her er mange aktører som har aktivitet heile året, sier hun. Og ramser opp:

– Vi ved Jugendstilsenteret og Kube har skiftende utstillinger, konserter og foredrag. Ålesund litterære salong bringer mange spennende forfattere til byen, og på biblioteket skjer det mye. Plutselig er det kvalitetsfilmuke på Løvenvold, og ikke minst Høstscena er en perle av en festival som får for lite oppmerksomhet.

Kube er kunstmuseet til heile Møre og Romsdal, og hun ser at de har stort potensial til å nå ut til folk i andre kommuner.

– Nylig spurte et par unge, tilsynelatende trendy turister oss om Ålesund var et it-sted for kunst, så begeistra var de. Mens du har folk herfra som drar på kunstmuseum når de er på ferie, men som aldri har satt sin fot på Kube, sier Holen.

Hun er spent på hva det vil si for museet at Ålesund blir større.

– Jeg håper jo at vi vil bli satsa på av den nye kommunen, sier hun.

– Jeg tror vi kan spille en stor rolle. I en større kommune blir det enda viktigere å ha et profesjonelt kulturliv. Å være Norges vakreste by er ikke nok i seg sjøl. Arbeidsplasser, kulturtilbud og et levende bysentrum er viktig for å få folk til å flytte hit.

– Det er litt som å ha et feriehus. Vi får jo føle at vi er en ytterkant, sier Randi Emblem.

Heilt ytterst, på Sævollen, finner vi både gamle og nye Ålesunds ytterste, mest sørvestligste hus.

– Men så er vi bare åtte minutter fra Hellebroa, legger mannen Martin til.

Fra hagen ser de rett ned i fjøresteinene. Bølgene slår mot land og vinden suser i lyngen. Her har de vært heldige med naboene. Folk tar vare på hverandre og stiller opp, sier de. På samme måte som de nye bydelene består også dagens Ålesund av mange lokalsamfunn. Er Hessa et lite lokalsamfunn?

– Kanskje litt, det føles jo ikke som byen. Samtidig har vi ikke noe anna sentrum enn Ålesund, så som et helt eget lokalsamfunn blir det ikke, tror Randi.

Hessagutter vender ofte tilbake, og jammen er ikke Martin hessagutt. Men det var hun, innflytteren, som valgte huset, får vi vite.

Paret er ikke aleine om å ville bo her. De siste 20 åra har folketallet på Hessa og Skarbøvik (Hessøy) økt fra 3.400 til 4.100 – nesten en tiendedel av Ålesunds befolkning. Både i vest og øst vokser Ålesund fortere enn skoleutbygging og infrastruktur holder tritt, og her venter bydelen sårt på Osane idrettshall, og skolekapasiteten er sprengt. Ved forrige valg brukte mange herfra personstemmer til å få «sine» inn i bystyret.

– Det blei mobilisert. Både idrettshall, skole og trafikksituasjonen frustrerer, sier Martin Emblem, som er litt bekymra for å bli enda mer utkant i den nye kommunen. Behovet er der sjøl om det blir flere om beinet.

Universitetsbyen

Et annet område i endring er Campus Ålesund på Nørve. Utenfor den tidligere høgskolen ruver de blå bokstavene til NTNU.

Planene for området er mange, ikke minst skal et nytt studenthus reise seg. Studentsamskipnaden har søkt om tilskudd til 100 nye studentboliger. Viktige steg på vegen mot å bli universitetsby.

– Ålesund er på veg, slår Jim André Gjerde, nyvalgt leder for Studentparlamentet, fast.

– Kommunen har i større grad blitt en ja-kommune. På få år har vi gått fra å være 7 til 17 studentorganisasjoner, det er ganske heftig! Pilene peiker oppover, og det var rekordmange søkere i år.

Patricia Larsen fra Vadsø og Marcus Ilstad fra Porsgrunn trives som studenter på NTNU Ålesund.

– Det var større enn forventa. Her er mye folk og mye å drive med, og finner man ikke noe er det lett å få støtte til å starte noe, sier Ilstad. Studentbedrifter, lacrosse, cheerleading, kor, revy, musikk og idrett. Studentkulturen er mangfoldig.

– Jeg bodde i Bergen i to år, og grudde meg litt til å flytte hit – men trives egentlig bedre her. Jeg føler jeg har funnet min plass, sier Larsen. Hun synes 2300 studenter er akkurat passe stort.

– Vi har et samla campus, og det er lett å bli kjent på tvers av linjene. At de ansatte har en åpen-dør-politikk er et stort pluss.

– Samtidig savner jeg litt mer nysgjerrighet fra næringslivet. De kan godt komme mer på banen med forslag til bacheloroppgaver, oppdrag og ideer. Hit kommer folk fra heile Norge og verden. Få de kloke hodene til å bli, oppfordrer hun.

Også byens innbyggere og nabokommunene kan godt komme mer på banen og inkludere studentene i det som skjer, mener de tre.

– NTNU er noe som heile Ålesund kan gjøre til sitt og være stolte av, sier Larsen.

– Jeg vil også slå et slag for studentrabatter. At vi ønsker folk velkommen og legger til rette. Vi håper også at flere studenter vil melde flytting til Ålesund, sier Gjerde, som gleder seg til å samarbeide med den nye kommunen.

– Dette skal bli alle sin campus. Halvparten av studentene kommer jo fra fylket.

Milliardindustri langs fjorden

Da bor det litt færre i den neste bydelen vi besøker. Sjøl om turen gjennom tunnelen er vel så kjapp. På Ellingsøy ligger gårder og landlige hus i grønn idyll. Men bydelen er langt mer: Langs Ellingsøyfjorden ligger fiskeribedrifter gode for flere milliarder kroner – med arbeidsplasser til rundt 600.

– Her har jeg ikke vært før, kommenterer vi, idet vi slipper inn dørene hos klippfiskprodusenten Jacob Bjørge AS.

– Og slik er det med Ålesund kommune! De vet ikke at vi er her, sukker Jacob Høyberg, tredje generasjon i familiebedrifta.

For mens han vanligvis holder seg litt i bakgrunnen, har klippfiskprodusenten mye på hjertet når det gjelder Ålesund.

Både gamle og nye.

– I Ålesundsammenheng fjøler vi oss litt glemt. Det kan du godt skrive med tjukke bokstaver, sier han. Stolt ellingsøyer, med en klare-seg-sjøl-mentalitet.

– Det er mange i Ålesund som vet altfor lite om det som foregår her, sier Lena Høyberg. Fjerde generasjon i Jacob Bjørge AS.

De trekker spesielt fram deponisaka. Ålesund kommune foreslo å legge et strandkantdeponi for forurensa sjøbunn langs Ellingsøyfjorden, noe som førte til sterke protester fra bedriftene.

– Heldigvis forsto politikerne saka med en gang. Men før det hadde vi kjempa i 1,5 år. Administrasjonen har lite forståelse for distriktet, sier Jacob Høyberg.

Han tror det blir en fordel at de fem kommunene slår seg sammen.

– For oss er det positivt å få flere bygdefolk inn i systemet. Så lenge det ikke blir et enmannsshow, sier Høyberg. Som først og fremst er stolt ellingsøyer. Ikke ålesunder. Det gjør heller ikke sønnen.

– Om jeg føler meg som ålesunder? Nei, ikke egentlig, sier Johannes Høyberg, der han står og forbereder 450 kasser klippfisk for transport til Brasil.

Han tror ikke det viktigste er at alle skal føle seg som ålesundere.

– Alle har jo uansett ei bygd og en identitet som er sin. Det viktigste er at alle har en tilknytning til Ålesund, sier han.

Akkurat hva som må til for å oppnå det, vet han ikke. Det som ikke må til er i alle fall at alt skal skje i byen.