Allerede i februar 1904 la regjeringen fram forslag om å innføre murtvang i alle norske byer. De største byene hadde allerede siden 1845 hatt murtvang, men nå ble forbudet mot å bygge trehus i bysentrum gjeldende for hele landet.

Den 28. april 1904 ble murgrensene fastatt av Ålesund bystyre. Både i vestre (Aspegata) og i østre (Gjerdegata) ende skulle det være ekstra brede gater som skilte murbyen fra trehusbebyggelsen.

Murtvangen skapte bråk, ikke minst fra næringslivet som fryktet at det ville bli for dyrt å gjenreise nedbrente sjøbuer i mur. Det ble søkt om dispensasjon for sjøbuer, men myndighetene sa nei. Murtvangen var uten unntak.

VANLIGE FOLK
De sosiale konsekvensene av murtvangen var det nok ingen som tenkte på den gang, men det er innlysende at denne tvangen førte til at den nye murbyen ikke lenger var for fattigfolk. Det var en by med forholdsvis billig trebebyggelse som brente, og en ny by med dyrere, arkitekttegnede murhus skulle reises.

Storparten av de gamle huseierne var jevne folk uten større midler. Svært mange av dem så seg ikke råd til å skaffe de ekstramidler som måtte til, i tillegg til forsikringspengene, for å bygge et murhus.

SATSET OVER EVNE
Mange så det tydeligvis som et nederlag å selge tomta innenfor murtvangbeltet og bygge seg et trehus utenfor, og satset derfor over evne på et murhus. De sparte også det de kunne på sitt nye hus, og folkevittigheten kunne gi hus navn som «Mangelgården» og «Den nakne sandhed».

Mens murbyen ble mer eksklusiv, så førte murtvangen til at byen strekte seg ut i lengden av folk som følte seg nærmest tvunget utenfor murgrensene for å bygge seg trehus. I tillegg til at murhusene var dyrere å bygge enn trehusene, og skulle finansieres med en branntakst basert på heller dårlige trehus, så ble også murhusene gjennomgående bygget større og med høyere standard enn de gamle.

Det skapte betydelige finansieringsproblem. For første gang i Norge ble det av huseiere i Ålesund etablert en egen gjensidig, ansvarlig låneforretning etter mønster fra Danmark. Låntakerne slo seg i 1905 sammen for å skaffe seg lån på grunnlag av et kollektivt. Eiendommer til en verdi av 5 millioner kroner ble finansiert på denne måten i Ålesund.

KRISETID
Gjenoppbyggingen av Ålesund skjedde like etter en internasjonal økonomisk krise som rammet også Norge, særlig byene. Her i landet går den under navnet Kristianiakrisen og den begynte i 1899.

Problemene var store også i 1904, og Norges Brannkasse hadde ikke nok penger til å betale ut forsikringssummene til ålesundere som hadde mistet hus og hjem.

Brannkassen måtte utligne ekstrapremie på alle sine kunder i hele Norge for å få råd til å betale assuransesummene til Ålesund. Slik sett kan en si at hele Norge var med på å finansiere gjenoppbyggingen.

VENTET PÅ PENGER
Når byen stort sett var gjenreist, i 1907, kom det ny økonomisk krise i den nye selvstendige staten Norge, og både håndverkere og arkitekter som hadde stått for gjenoppbyggingen, måtte ofte vente lenge på pengene de hadde til gode hos huseierne.

I et brev til familien skriver således arkitekt Jens Z. M. Kielland følgende: «Alltid skal her være noget i veien og saa er folk saa trege med betalingerne, selv folk som har penge i overflod i kassen maa purres flere gange. Jeg har nu havt min dame løbende med regninger paa 7 à 800 kroner i over otte dage uden at kunne faa noget ind. Om et par dage, heder det bestandig.» 800 1904-kroner tilsvarer i dagens pengeverdi 54.000 kroner.

TODELT BY
11. august 1904 ble den første murbygningen påbegynt i Øvregata, og kranselag var der allerede 7. september. I 1906 hadde en ferdig 306 murhus med plass til 7010 personer. Utenfor murstrøket hadde en 155 nye hus og 130 gamle hus med plass til 5730 personer. Det var altså flere tusen færre personer som bodde i murbyen enn i den byen som brente. Til gjengjeld steg folketalet tilsvarende i trebyen.


- SKREVET AV HARALD KJØLÅS -
Artikkelen ble publisert første gang i Sunnmørspostens bybrannmagasin januar 2004.

Fakta

Etter brannen ble det ulovlig å bygge trehus i området mellom Aspegata i vest og Gjerdegata i øst. Disse gatene måtte være ekstra brede for å skjerme murbyen fra trehusbebyggelsen rundt. Murtvangen gjorde at det ble dyrere å bygge hus i sentrum av byen, sammenlignet med områdene rundt.