Johanne var blitt enke fire år tidligere og hadde bare Amalie hjemme hos seg. Klærne var derfor det eneste de fikk berget da de i all hast åtte flykte fra hjemmet sitt i Øvre Strandgate.

«Er det folk i huset så må dere gå ut. Byen brenn. Det brenn i heile kvartalet!» Advarslen farmor og oldemor hadde fått noen timer før var like dramatisk som den var reell. Utenfor sto et lysskjær av ild som nærmet seg mer og mer. Da de la seg kvelden før hadde det stormet fælt, men det var de vant til. Dette var annerledes.

FIKK MED SEG HVERDAGSKLÆRNE
- Vi tok fanget fullt av hverdagsklær fra et lite skap i gangen. Resten var på loftet. Deretter skyndte vi oss ned til familien Heggen, noen kvartaler lenger borte. Så langt kunne ikke brannen komme, tenkte vi. Mor ba meg samtidig stikke opp til Mellemgata der søster Fredrikke, eller Dikka som vi sa, bodde. Hun hadde nylig fått en liten gutt, og mor mente jeg måtte hjelpe henne med barna, forteller Amalie på det godt bevarte lydbåndopptaket. Den vesle gutten var Sverre Holck, broren til den kanskje mer kjente vognmannen Fredrik, som skapte miljø i ålesundsgatene til et godt stykke ut i 1970-årene.

ARMBÅND FRA KJÆRESTEN
Søsteren hadde fått hjelp, og Amalie så derfor sitt snitt til å hente noe verdifullt hun hadde glemt hjemme. Flammene sto innover byen, og hele kvartalet var antent. Det brente øverst på taka og i takbjelkene, men hun kunne løpe fritt ned et lite kråp fra det man kalte Mellomgata til hjemmet på hjørnet mellom Øvre og Nedre Strandgate. Huset var eid av Karen Uri.

- Der fant jeg fram ei lita eske med et armbånd jeg hadde fått fra kjæresten min. Det syntes jeg at jeg måtte ha, sier farmor.

Kjæresten var Johan Edvard Mortensen Behrentz, som hun ble gift med fire år senere.

- Det var på høy tid at jeg kom meg ut. Kråpet jeg hadde gått like før var omspent av flammer. Nå var det om å gjøre å komme seg innover til "tante" Heggen. De skulle reise inn til Norddal der mannen var fra. Han hadde fiskeskøyte som de hadde fylt av møbler og verdigjenstander. Mor kunne ikke forstå at ilden ville spre seg så mye, og avslo tilbudet om å være med på fiskeskøyta. Hun hadde også ei søster nede i Skansen og vi gikk videre dit, forteller Amalie.

ET REGN AV GLØR
Det var Josefine Wisløff som bodde i Tollbodgata. Det var et regn av glør i lufta da de slepte korga med klær over Hellebrua og videre til Skansen der Josefine sto på reisefot til Bergen. Mannen, Matheus, kom opprinnelig derfra. «Dersom dere vil være med ligger Storfjord klar her nede. Den skal til Bergen.» «Ka' i all verden skal vi i Bergen? Nei, da skal jeg heller gå heile vegen inn til Borgund. Så langt kommer det ikke. Det er jeg heilt sikker på», siterer Amalie sin mor som var født Widdal og vokst opp i det man da kalte Hellevigstranden på Aspøy.

I Einarvika stakk de innom en tidligere kollega av oldefar, Otto Gerhard Kruse Holck, før de bega seg gjennom byparken i Ålesund. Da hadde brannen spredt seg til Verpingsvika på baksida av fjellet der to store sjøhus sto i brann. Det var trolig grydd til en ny dag da de gikk gjennom byparken. De måtte stadig børste av seg gnister som falt ned fra trærne og svidde hull i klærne.

GJESTFRIHET
- I parken møtte vi ei legefrue som sprang aldeles nervøs omkring med et stort putevar. Inne i det hadde hun en hel del legeinstrumenter, forteller farmor.

- Ved Nørveskolen satte vi oss ned og hvilte litt på en murkant før vi fortsatte å gå inn til Bønørve. Der sto det et lite hus, fylt av folk på flukt, barn, hunder og katter. Det var blitt lørdag formiddag og ei kone kokte kaffe til alle sammen. Ho hadde ikke brød, som man ofte bakte om lørdag. Denne gangen hadde hun ikke vært i byen og kjøpt mel.

Mor spurte om hva hun skulle ha for kaffien. «Det skulle bare mangle at jeg skulle ta penger for kaffien fra dere som har mistet alt mulig. Det gjør jeg ikke. Drikk dere kaffien», sa kvinna som stadig måtte ta seg av folk som rekte langs vegen.

TOK SEG AV JENTE
De to trasket videre inn mot Gåseid der de hadde noen kjenninger. Den store kleskurva fikk de til stor lettelse legge over på ei hestevogn. På vegen tok de seg av ei lita jente som gikk alene og gråt.

- Hun kunne ikke være mer seks år. Mora, som drev med stryking av tøy, hadde sendt henne av gårde til ei tante i indre bydel. Men tanta hadde reist og småpika hadde glemt navnet der tanta bodde. Hun fulgte derfor med oss til kjenningene på Gåseid og fikk sitte i en stol å sove. Hele tiden hikstet og gråt hun, forteller Amalie medfølende. Dagen etter var alle butikker åpne, og Amalie forteller at folk fikk ta det de måtte ønske. Enkelte hadde tatt med seg store oster, og hun minnes hvor godt det var å spise flattbrød med ost på. Søndagen fikk de skyss med hest og vogn mot den nedbrente byen. De kom ikke lenger enn til Storledbakken.

HESTENE NEKTET - Der lå det ødelagte og glødende telefonstrenger, og hestene ville ikke gå lenger når de fikk dem mellom beina. Det vesle pika var fortsatt med oss, og da vi kan fram til Hellebrua, var den nedbrent. Det var noen båter der som de skjøv frem og tilbake med passasjerer. Da ser vi et forstyrra kvinnemenneske som spurte alle hun så om småpika si. Det var henne vi hadde med oss. Jeg skal si deg at det ble gjensynsglede!

Hvordan hun opplevde å se hjemmet og hele bydelen jevnet med jorda, forteller ikke farmor noe om. Heller ikke forteller hun noe om kjæresten Johan Edvard, men han var trolig fullt engasjert i å evakuere fanger fra fengselet, der min oldefar var det man da kalte "Justisvaktmester".

Mye var skjedd mellom denne ungdomsopplevelsen og da inntrykkene ble festet på lydbånd. Man kan derfor bare spekulere i de følelsene som bølget opp da man sto i ruinhaugen mellom Øvre og Nedre Strandgate.

De to kvinnene gikk videre utover Aspøya som var mindre rammet av brannen. Svigerforeldrene til farmors eldste søster, Jørgine Rødset, bodde like ved Steinvågsundet.

I UVÆR TIL HAREID
- Vi ble oppvartet med kjøttkaker og aldri har kjøttkaker smakt så godt som den dagen, forteller hun. Der fikk de også vite nytt om hvordan det var gått med andre i familien, om Fredrikke som skulle være med mannen Leonard Jacobus Holck til Hareid. Han var maskinist om bord på en fiskebåt og det var plass om bord.

- Vi ble med, men det var et fryktelig vær. Fyringe i båten holdt på å slukke flere ganger. To føringsbåter på slep sleit seg, men ble funnet igjen senere. Vi satt under ei presenning sammen med ei kone som for hver bølgetopp trodde enden var nær.

«Du som stiller stormen på Gennesaret sjø. Hjelp oss nå!!» ba hun, og kunne gjerne gjøre det. Det var litt kritisk, sier farmor tørt.

Turen endte ved Alvestad-kaia på Hareid der de fikk bo hos handelsmannen. Noen dager senere kom rutebåten «Laksen» med nyheter om et tysk skip drev med matutdeling i byen. Mor og datter reist dermed til Ålesund igjen og fikk utdelt risengrynsgrøt i papptallerkener med spisepinne.

- Vi var også ved hermetikkfabrikken der man mente brannen startet. Der samle vi med oss noen fiskeballbokser, men de inneholdt bare kraft, forteller Amalie Holck Behrentz i lydbåndopptaket fra 1958.


- SKREVET AV JOHAN BEHRENTZ -
Artikkelen ble publisert første gang i Sunnmørspostens bybrannmagasin januar 2004.

Hør farmors historie

Amalie Charlotte Holck Behrentz, en merkelig ramse av et navn syntes jeg som seksåring rundt 1960. Et navn som hørte fortiden til. I familien gikk hun bare under klengenavnet Malla. Den gangen hadde jeg lite interesse av å høre om hennes opplevelser i tiden. Det hadde heldigvis andre.

Omtrent samtidig og nesten 60 år etter katastrofen som bokstavelig talt hadde brent seg inn i sinnene til alle i hennes generasjon, fortalte hun sin historie til min onkel, Bernt Behrentz. Foran mikrofonen til en gammel Tandberg spolebåndopptaker gjentok hun sine opplevelser som hun sikkert hadde fortalt mangfoldige ganger før. Likevel ble de fortalt med innlevelse og en ikke liten snev av humor. Kanskje trengte familien det etter å ha mistet alt.

SKREVET AV JOHAN BEHRENTZ

Del din historie

Mange ålesundere har nære forfedre og slekt som opplevde dramaet. Klikk her og del din historie, slik du kjenner den. Slik bidrar du til å ta vare på byens historie og fylle ut bildet.